View Single Post
Sitat av *pi Vis innlegg
Nei, det tror jeg ikke. Men det virker som det går opp og ned for deg, at du fungerer ok innimellom og så er det spesifikke hendelser som trigger disse episodene her. Det er sånn det høres ut utenfra i alle fall. Jeg skulle gjerne sagt etterellerannet for å hjelpe deg ut av det når du har det sånn, men som jeg har nevnt før så tror jeg det sjelden funker å snakke/skrive noen ut av en sånn tilstand. Man må angripe det bottom-up for å nå inn til den delen av hjernen der dette skjer. Hva som funker varierer sikkert, så det er ikke sikkert dette stemmer for deg. Men du nevner at det er skam som er følelsen/den kroppslige opplevelsen. Det er et ganske annerledes fenomen enn et angstanfall, mer en under- enn en overaktivering. Litt av greia med skam er at det demper all aktivering, så det kan nesten oppleves som en total kollaps av kroppen. Kjenner du deg igjen i det?
Vis hele sitatet...
Jeg fungerer alltid. Jeg fungerer alltid i jobb. Mamma og pappa tror alltid det går bra med meg. Det er ingen som merker om jeg har det jævlig. Jeg MÅ fungere. Jeg kan ikke sette meg på bakbeina, bli uføretrygda og ødelegge livet mitt enda mer. Jeg fungerer alltid "ok". Mens jeg hjelper en eldre kvinne å vaske seg tenker jeg på hvordan jeg skal prøve å ende livet mitt når jeg er ferdig på jobb. Mens jeg trøster en eldre mann som har mistet kona si tenker jeg på at jeg aldri vil oppleve dette, at noen er lei seg og gråter for at jeg forsvinner. Du tenker nok sikkert nå at fy faen for ei egoistisk kjerring som tenker på seg selv når hun er på jobb. Noen dager er så tunge at jeg ikke klarer å legge bort de negative tankene, og jeg kverner på dem selv om jeg er på jobb og er veldig opptatt.

Der er absolutt hendelser som trigger meg og gjør vondt verre. Disse tingene har jeg lite kontroll over selv, og må nesten lære meg å takle. Et godt eksempel er jo komplimenter. Det er vanskelig å svelge.

Jeg føler MYE på skam. En av de vondeste følelsene jeg har ovenfor meg selv og livet mitt, og jeg kjenner på skam i mange situasjoner.

Sitat av Livsnyter3n Vis innlegg
Ingen er tapere det må du vite, vi er bare alle forskjellige. Antar du også har en annen bra side av deg selv som jeg kan forstå er vanskelig å få frem da mye tankekjør kan fucke opp masse..

Men hvorfor mener du at du er så styggere en alle andre? Vi alle er forskjellige og liker forskjellige utsender og personligheter. Smak og behag..

Er det for at du er stor? Såfall riktig kosthold og trening samt kanskje noe nye klær, skal jeg garantere deg at de Norske kåte mannfolka glor på deg

Vet det ikke er bare bare å endre problemene og tankegangen.. Men litt og litt hjelper, samme som alt annet, ingen ting skjer over natten husk det


Det er alltid lys i tunnelen
Vis hele sitatet...
Jeg er ikke bare feit, jeg er også stygg, ergo selv om jeg blir tynn så vil jeg fortsatt være heslig. Og som jeg skrev et annet sted her i tråden er det helt jævlig å være stygg som kvinne. Hadde jeg vært stygg som mann hadde det ikke betydd noe om jeg hadde gode ressurser og var en bra person med god selvtillit.

Jeg er på vei ned i vekt, men det humper og går så vidt. Jeg prøver å ta vare på meg selv og bli frisk, men i perioder sliter jeg veldig.

Sitat av meaculpaUIO Vis innlegg
Å synes synd på seg selv kan være en udelt god ting;

Det kan være et springbrett til reell empati med seg selv


Fks i de tilfellene der følelsene leder
til:

egenomsorg, motivasjon, grensesetting, selvoppholdelse.


Prøv å se deg selv utenifra, hva slags medisin, aktivitet, drømmer og ønsker ville du anbefalt en person i din situasjon?

Det må finnes små håp, og drømmer, om ting du kunne fått eller gjort for å ha det annerledes?
Vis hele sitatet...
Jeg prøver så godt jeg kan. Jeg sitter ikke akkurat på rumpa og griner og ber om penger fra NAV og håper på at et lyn skal slå ned og fikse alt. Å dele tanker og følelser kan noen ganger hjelpe, spesielt anonymt, jeg fikser ikke psykolog, å snakke med en venn, ringe hjelpetelefonen og lignende. Jeg trenger anonymitet og en trygghet om at mine ord og tanker ikke kan kobles til et bilde av en person, eller en personlighet.

Noen ganger sliter jeg med å akseptere meg selv som person og jeg tenker at jeg burde være annerledes. Jeg burde være snillere, burde være mer sprudlende, burde være mer omsorgsfull, burde spørre mer, snakke mer, lytte mer. Jeg kommer fra en dysfunskjonell familie (hvem gjør ikke det?) og min familie ville aldri beskrevet meg som omsorgsfull, snill, sprudlende og god. Jeg vet ikke hvordan de ville beskrevet meg. Mine søsken ville beskrevet meg som ei masete drittkjerring. Jeg spør aldri mamma eller pappa hvordan de har det. Jeg vet begge har det jævlig. De sliter med sitt. Jeg har prøvd å stille opp tidligere, men jeg vet ikke hvordan, og de er vanskelige, for jeg prøver å gi råd noen ganger, pakker inn råd og omsorg med andre ord, jeg vet de skjønner tegninga men de avviser. Og de blir sinte, spesielt mamma. Pappa slutter å svare, vil ikke snakke. Noen ganger ønsker jeg å gjøre noe bra for dem men så trekker jeg meg i siste liten, fordi jeg vet de vil tenke "det her er ikke henne, hun er ikke slik, hva skjer nå". Jeg sliter med å være meg selv ovenfor mine foreldre og søsken. Og det er fordi jeg har forandret meg mye siden jeg flyttet ut og bort fra dem.

Alle venninnene jeg har hatt oppigjennom årene har ingen kontakt med meg i dag. De bryr seg ikke om meg i det hele tatt. Det er kanskje jeg som har brent broene, men de har ikke brydd seg med å prøve å strekke ut en hånd. Et fåtall av dem har visst at jeg har slitt litt (bare litt, jeg sier lite) når jeg med uhell har drukket meg for full og fortalt hvordan ting er. De har trukket seg bort. Ex'ene mine ville beskrevet meg som en sjalu, syk grineunge.

Motivasjonen min er ofte at jeg ønsker å bli et bedre menneske, lære mer om folk og verden, og jeg ønsker å jobbe med mennesker og hjelpe dem. Jeg vil gjøre en forskjell, jeg vil ha et åpent sinn (og det har jeg, men som alle andre kan jeg også utfordres). Jeg vil ta vare på kroppen min og hodet mitt, og jeg prøver å gjøre endringer slik at jeg en dag kan leve det livet jeg ønsker. Men klart det er vanskelig, når følelsen du har er at snart klarer du sikkert å ta livet ditt, og da vil alt være forgjeves, og du kan ikke bli noe uansett fordi du er stokk dum og stygg som et uvær.

Jeg har MANGE drømmer. For mange. Jeg lever jo og ånder av drømmer, faen det beste jeg vet er å ta meg en to timers kjøretur, høre på musikk og bare drømme meg bort i en verden jeg aldri kommer til å leve i. Og så er det en skikkelig syk vond følelse når jeg kommer hjem og ser meg i speilet og minner meg selv på at slik vil livet aldri bli. Drømmene er i stor grad uoppnåelige, men handler kun om et alminnelig liv hvor jeg jobber med det jeg ønsker, har noen som er glad i meg og som jeg er glad i.

Og ja, jeg vet jeg er en sytekopp, grineunge, bortskjemt jentunge som griner over i-landsproblemer. Jeg vet det er mange her i verden som har det verre enn meg, og du skal vite at kunne jeg byttet bort livet mitt, gitt det gratis til noen som trengte det, så hadde jeg gjort det for lenge siden. Det er mange som sliter verre enn meg og lider mer enn meg. Og det er derfor jeg heller ikke har tenkt å ta opp en plass hos psykolog. Om jeg skulle velge å forlate livet så er ikke det et tap for samfunnet eller min familie. Jeg er veldig, veldig erstattelig. Men jeg syns ikke andre er det, og jeg skulle ønske jeg tenkte slik om meg selv også, men jeg får det ikke til.

Innser nå hvor tragisk det er at jeg sitter på et forum og syter. Tråden blir nok slettet siden jeg snakker om selvmordstanker også, jeg har ikke lest meg opp på reglene rundt det. Jeg syns det er fint at så mange bryr seg og kommer med råd, og jeg setter pris på det. Noen ganger tenker jeg at faen i helvete nå må jeg slutte å kaste bort livet mitt, begynne å leve, slutte å tenke for mye, bli glad i meg selv, ingen kan bli glad i meg om jeg ikke er glad i meg selv. Og det er vell det som holder meg i gang, for dere aner virkelig ikke hvor intense selvmordstankene noen ganger kan være. Det er flere ganger jeg har måttet stoppe bilen, kjøre av veien og bare slå i rattet og hyle for å få ut frustrasjonen over at jeg nok en gang IKKE turte å krasje i møtende lastebil. Verste er å komme hjem til den tomme leiligheten og grine seg i hjel og vite at jeg er helt alene om det.

Peace out, jeg skal slutte å gnåle. Takk igjen alle sammen. Jeg har fått høre mange ganger at det ordner seg for snille piker så jeg får bare prøve å tro på det...