Vel, der har du dansen. Hvor lenge har du planer om å jobbe der, og hvor mye har du tenkt å engasjere deg i jobben? Er det verdt for deg å bruke masse ressurser og energi på å lære deg yrket, hvis det krever så mye da, hvis du bare skal jobbe der i 3 måneder? Og den andre siden er jo arbeidsplassen; Trenger de noen til å jobbe der i 3 måneder? -Vil- de ha noen der i bare 3 måneder? Som da med all opplært erfaring og kunnskap forsvinner, så de må begynne på nytt?

Det er alltid en balanse mellom opplæringskostnad i tid og penger, og nytteeffekt over tid, både for deg og arbeidsplassen. En evig dans som man må vurdere selv.

I tillegg til dette har man personlighetsforskjeller. Noen av oss er mer egnet til å begynne tidlig i ett yrke og bli veldig dyktig på det ene yrket, tidlig i livet. Andre liker å ha det mer sporadisk, jobbe med forskjellige ting, men ikke så dypt. Dette er forskjell fra folk til folk.

De som liker å fordype seg kan ta direkte skade av å bli pushet fra jobb til jobb via økonomiske krefter. Andre som liker å jobbe med mye forskjellig, kan ta skade av å bli tvunget for eksempel via familiebånd til å stå i en jobb over lang tid. Dette er også en dans vi må lære, som vi burde lære om i skolen, men fordi staten ikke vil vi skal bli for smarte, holder oss rådløse i stedet, fordi vi skal være lette å dominere og kontrollere.

Da går vi igjen til en ny dans; Ens egen livsfilosofi. Tanken om hvordan den generelle økonomien fungerer og hvordan man vil posisjonere seg i forhold til den. Hvilken type jobb man vil velge å stå i for å bygge en mest mulig bærekraftig jobbfremtid og psykologisk helse for seg selv. Dette burde vi også lære om i skolen; Livsperspektiv, refleksjon, filosofi. Også etikk.