Dette er jo bare fjas. Hva baserer du denne påstanden på? Jeg er ikke kjent med de norske begrepene for dette, men i 3D kaller man avstanden mellom øynene eller kameraene for interocular distance (eller interaxial distance).

Hvis du skal lage noe i 3D, så skal du absolutt ikke plassere kameraene så "tett som overhodet mulig", fordi jo tettere de er, jo mindre 3D-effekt får du. 3D-effekten oppstår først når du flytter kameraene lengre fra hverandre, og effekten vil naturlig nok bli sterkere jo lengre avstanden er.

Praktisk eksempel:
Plasser en finger så nært nesen din som mulig, men sørg for at du klarer å se og fokusere på den. Bildet du ser vil være i 3D, uten noen problemer. Tenk nå over den relative avstanden mellom øynene dine (63mm) og fingeren. Hvorfor tror du at det skal være noen vesentlig forskjell mellom det du ser her, og et bilde av en sky som er tatt med to kameraer som har en avstand på 2-3 kilometer? Hvis tåken er 2-3 kilometer unna kameraene (eller mer) så vil jo den relative avstanden være helt lik det du har når du ser på din egen finger, og hjernen din vil ikke ha noe som helst problem med å se en korrekt 3D-effekt.

Ta gjerne en kikk på behind-the-scenes fra filmer som Hobbiten, hvor du kan få et raskt overblikk over hvordan 3D-film og -bilder blir tatt. Moderne 3D-kameraer justerer interocular distance on the fly, og det er ikke noe mål at kameraene skal stå så tett som overhodet mulig. Tvert imot; du ønsker heller å ha dem så langt fra hverandre som mulig.

Det er selvsagt ikke sånn at du bare kan ta et bilde med valgri interocular distance; det må være gjort på en balansert måte som hjernen vår klarer å tolke. Hvis du gjør det feil så vil seerne oppleve problemer med å tolke bildet, og det kan medføre hodepine og svimmelhet. Det gjelder også hvis interocular distance er for liten, noe som også ikke stemmer overrens med det du skriver.