Her oppsummerer du nok en gang min innvending. Du definerer det slik at det eneste som er av betydning er "the wellbeing", og deretter brukes dette som forklaring på alt som observeres. Det er komplett umulig å besitte en motivasjon som ikke er avledet av å optimere "the wellbeing" per definisjon. Kult, men da er konseptet tømt for innhold og fremsstår heller uinteressant. Dette minner meg, uten sammenligning forøvrig, om alle de forsøkene jeg har hatt på å diskutere utilitarisme med utilitarister: Hvis vi definerer at det eneste som er av relevans er en eller annen form for "lykke", og deretter gir denne en arbeidsdefinisjon med ord, så kan vi kverne i vei og se at våre etiske kalkyler produserer et resultat. Hvis resultatet er totalt fette sinnsykt, så må vi enten akseptere at det er riktig, bare kontraintuitivt, eller så må vi tråkle oss tilbake og forfine arbeidsdefinisjonen vår av lykke. Mekanikken forblir urørt og vi justerer bare visse parametre i modellen. På den måten kan vi stort sett regne oss frem til det resultatet vi ønsker å finne! Mitt syn på saken er selvsagt at prediksjoner med mange ledd i kaotiske systemer er matematisk nonsens og at hele fremgangsmåten er dødfødt. Hvorpå jeg sikkert er irrasjonell og urimelig, for hva annet enn menneskets lykke kan tenkes å være av interesse som utgangspunkt for etikk! Eller "the wellbeing" om du vil kalle det noe annet...

Vi aksepterer visse observable størrelser som sanne, så som at det eksisterer et univers som er forferdelig digert, forferdelig gammelt, og fullt av ubesvarte spørsmål - enten vi ser på interaksjoner mellom galakser eller elektroner. Å forstå denne objektive virkeligheten og å forstå seg selv er for meg to sider av samme sak, fo rjeg er en del av virkeligheten. Jeg synes det blir forferdelig platt å insistere på et mellomlegg av "obs-obs! Egentlig motivasjon er likeefullt emosjonell wellbeing altså!!" Fremfor å bare akseptere at innsikt har en iboende verdi.

Korrekt. Jeg har en del tanker jeg ikke har noe behov eller ønske om å diskutere med noen. Ofte fordi de er halvferdige. Jeg mener å ha belegg for å påstå at din beskrivelse er utilstrekkelig og din argumentasjon mangelfull, men det betyr da ikke at jeg selv sitter på fasiten! Jeg aner ikke hva som er riktig innen etikk, men jeg vet at det ikke er "computational ethics"! Tilsvarende fremstår det ufullstendig, utilfredsstillende og veldig lite anvendelig å bortforklare alt med en jakt på emosjonell tilfredsstillelse. Du kan gjøre det, du kan få alt til å gå opp - men ikke uten å rigge definisjonene dine slik at du utelukker alt annet. Det blir tautologisk.

Det må du gjerne mene, og du har en forklaring som går opp. Jeg på min side ilegger innsikt en intrinsisk verdi. Jeg forstår ikke hvorfor det er så heseblesende irrasjonelt.
Hvis det betyr at jeg nå er å regne som religiøs, så får det bare være.

Gitt at det fantes et etterliv, og et helvete i ordets mest ekstreme forstand. Anta at den eneste måten å komme seg ditt var ved eget oppriktig ønske. Anta videre at alle som eventuelt valgte evig pine var kapable til å i tilstrekkelig grad forstå konsekvensene av valget. Les de foregående setningene FULLSTENDIG mekanisk.

Jeg påstår at i din modell ville ingen noensinne havnet i helvete, for enten de var motivert av å gå mot større wellbeingness, eller å unngå noe enda verre, så ville de valgt alternativet vekk. Jeg mistenker imidlertid at det ville være ganske folksomt der nede, og at det selvhatet som er årsaken til dette ikke har en dritt meed "wellbeingness" å gjøre i noen form!

Fair, men hva pokker skal du da med min egen analyse og forklaring? Du hevder å sitte på svaret, og svaret ditt er at jeg tar feil. Hva mer trenger du?

Jeg er ikke interessert. Jeg svarer fordi det av uklare årsaker tydeligvis er viktig for deg, og fordi du ikke vil la det ligge. Da skylder jeg deg sikkert et ssvar eller tre. Men jeg kan ikke for mitt bare liv forstå hvorfor du har interesse av mine tanker på området!

1. Du mener at jeg kategorisk tar feil fordi jeg har konstruert mitt verdensbilde på et fundament som bryter mot dine premisser. Hvis premissene dine er korrekte og utledninga holder, så tar jeg jo feil, per definisjon! Jeg er ikke enig i premissene dine, men du mener de holder. Da er videre innspill fra min side totalt uvesentlige.
2. At ditt syn oppfattes uriktig betyr ikke at jeg selv har konstruert noen jævla tankens katedral med guida turer altså. Kikk inn på roteloftet hvis du absolutt må, men ikke bli sjokkert over å finne skrot, skrotspindelvev og daue rotter.
3. Jo, det ligner meg å forlate en diskusjon. Det plager meg ikke om andre mener jeg tar feil, jeg har ikke noe behov for å få det siste ordet og jeg har ikke noe behov for å få folk til å endre mening. Jeg diskuterer fordi det er lærerikt og underholdende (eventuelt, du vet, fremmer wellbeingess), ikke fordi det er en forpliktelse. Dersom det slutter å være opplysende så stikker jeg stort sett alltid.

Lemmeguess... Jeg avklarte noe og åpnet samtidig for en lang rekke nye momenter som må avklares..?

Hva har jeg gjort..!
Nei, hva er det jeg egentlig ber om? Et komplett univers i harmoni med selv eller noe annet wishy-washy New Age-hippiepiss? Jeg kan godt bare trekke alle påstander og si jeg tar feil over hele linja hvis det er det som skal til, altså. Jeg er pragmatisk sånn.