Sitat av
Myoxocephalus
En "tilstand du streber mot" da. Om du kaller det lykke, allostase, mikke mus eller benytter pep8-kompatrible variabelnavn er ikke så farlig for meg. Her er formodentlig du også pragmatisk?
Jeg introduserte ikke det ordet fordi jeg mente et nytt ord på magisk vis tar meg ut av hjørnet du tror du har satt meg i, men fordi det ordet har en betydning som jeg tenkte ville bidra til å oppklare hva jeg tenkte. Men for all del, kall det hva du vil for meg.
Uansett: Hva enn denne tilstyanden er, så er den forskjellig for alle personer. Mange vil nok fordele seg i en rimelig god samling av temmelig like tilstander, men en og annen statistisk outlier må påregnes. Korrekt oppfattet så langt?
Ikke bare vil den (i noen grad) være forskjellig for alle personer, den vil variere over tid etter omstendigheter, og ideelt nivå vil være avhengig av forventningen om fremtidige endringer. Den består som sagt også av mange ulike variabler som påvirker hverandre, og der nivået på én variabel vil påvirke hva som vil være en ideell justering av en annen variabel. En ganske kompleks og dynamisk tilstand altså, og ikke et fiksert mål å hige etter.
Jeg tror du også mener at ethvert menneskes handlinger er å betrakte som instrumentelt rasjonelle hvis de bidrar til å flytte mennesket mot denne attråverdige tilstanden. Men også at slettes ikke alle mennesker er spesielt rasjonelle i så måte, og heller ender opp med å flytte seg vekk fra den. Er dette en korrekt antakelse om ditt standpunkt?
Been there, done that.
I så fall vil jeg gå videre til neste punkt: Å arbeide for å komme i en ønsket tilstand er vel og bra, men sett at tilstanden du streber mot er en tilstand alle andre betrakter som forferdelig. La oss bruke depresjon som eksempel: Det er en tilstand de fleste er enige om at man bør forsøke å komme seg ut av. Det er ting man kan gjøre for å forverre en depresjon, og det er ting man kan gjøre for å redusere den (i alle fall i noen grad og med en viss sannsynlighet). De som vil få det "bedre" og tar i mot behandling, trener og sover og arbeider med mellommenneskelige relasjoner, de opptrer i så måte rasjonelt. Vi har imidlertid to ulike former for irrasjonell adferd som må analyseres. Den ene er instrumentell: Man ønsker å komme seg ut av depresjonen, men man gjør ting som forverrer den i steden. Big bummer, men enkel å forstå - om enn frustrerende å forholde seg til!
Det er ganske vanlig, ja. Akkurat depresjon er et litt spesielt eksempel, da det er en stemningslidelse som er kjennetegnet nettopp ved manglende kontakt med følelser. Som nevnt er det følelsene som gir det som skjer med oss valens, så de er selvsagt ekstremt viktige for å lede oss i retning av allostatisk well-being eller mikkemustilstand. Når det systemet ikke funker, så blir det en selvforsterkende sykdom. Men ja, det skjer jo stadig vekk ellers også det, at vi tar dumme valg fordi vi tror det er lurt, fordi vi ikke greier eller orker, eller fordi vi blir fristet til å oppnå noe på kort sikt som vil ødelegge for oss på lang sikt.
Men hva med de som med overlegg ødelegger for seg selv fordi de oppriktig ønsker å se seg selv lide (i den grad det ordet har noen betydning nå)? De som hater seg selv så intenst at pleier depresjonen sin med nennsom hånd? De som vil til helvete, i ordets mest skjebnesvangre betydning? Kan vi kalle de ulykkelige, ikke-mikke musete eller hva vi nå landet på innledningsvis?
Selv-sabotasje. Nå er vi inne på komplekse følerier. Jeg tror, jeg er faktisk veldig overbevist om, at dette stort sett handler om å unngå det som er ennå verre. For å ta et kanskje banalt, men realistisk eksempel: Man har vokst opp med en grunnleggende følelse av å bli avvist av dem man trenger aksept fra. Opplevelsen av å ønske og forvente aksept men så bli avvist, er forbundet med så mye skam, at den opplevd tryggeste veien er å på forhånd erklære seg selv som verdiløs. Å nekte seg selv alt godt, er mye mer forutsigbart og trygt, enn å ønske seg noe og aldri få det. Man kan til og med føle et behag i ubehaget, i form av for eksempel gjenkjennelse og opplevelse av kontroll over egen situasjon. Ja, jeg tror du trygt kan kalle disse menneskene ulykkelige i betydningen at de har mye å gå på for å få de ulike parametrene opp på noe som ligner mikkemus. Mekanismene bak adferden er likevel å unngå å få dem dradd enda lengre ned. De er maladaptive, men det er mekanismer som trolig på et eller annet tidspunkt, under helt andre omstendigheter, har vært adaptive. Det er enirriterende egenskap ved evolusjonen at den bare bryr seg om at du skal overleve, og er mindre interessert i at du skal ha det bra. Mens det går rimelig automatisk å tilpasse seg en farlig situasjon (som å være et barn uten omsorgspersoner som er glad i det) så går det ikke spesielt automatisk å venne seg av med disse mekanismene når man befinner seg i trygge omgivelser.
OK, det var traumeforklaringen bak maladaptiv adferd. Jeg ser ikke bort fra at det finnes andre lidelser som tuller til ett eller annet i hjernen som gjør at man mister styringen på allostasen. Depresjon er jo nevnt allerede.
Når det gjelder mindre omfattende selvplaging, av den typen vi alle driver med, så har jeg lest litt forskjellig om det. Vi liker å se skrekkfilmer, vi liker å høre på trist musikk, vi tar karuseller der vi blir kvalme. Folk får en eller annen godfølelse ut av å oppsøke ubehag og
mestre det. Det varierer selvsagt veldig hvor glad folk er i det, som sagt er jo mestring også et viktig element i akkurat den opplevelsen. Jeg tror nok også behovet for å oppsøke vonde følelser, f eks ting du gråter av, hanler om et behov for opplevd kontakt. Det å leve seg inn i en trist film vil jeg tro utløser noe av den samme opplevelsen som når man lever seg inn i et ekte menneske man har foran seg. Og så er det kanskje en motivasjon i seg selv å få sjekket ut at de funker også, disse emosjonene som liksom skal lede oss i retning mikkemus.
Var det oppklarende for hva jeg tenker? Mener du fortsatt at det bare er en lettvint omgåelse av problemet, og en tautologisk trivialitet uten prediksjonskraft?
Sitat av
*pi
Uansett, innvendingen jeg hadde mot ditt syn, var at du later til å operere med verdier i livet som er frikoblet fra din opplevelse. Det er mulig jeg misforsto deg i den forrige diskusjonen om det, men hvis ikke så tenker jeg at det er en illusjon. Det finnes ingen verdi for deg utenfor din opplevelse.
Dette hadde der forresten vært interessant å høre svaret ditt på, også sett i lys av vår forrige diskusjon om temaet.
Sist endret av *pi; 18. mars 2021 kl. 08:34.
Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.