En "tilstand du streber mot" da. Om du kaller det lykke, allostase, mikke mus eller benytter pep8-kompatible variabelnavn er ikke så farlig for meg. Her er formodentlig du også pragmatisk?

Uansett: Hva enn denne tilstanden er, så er den forskjellig for alle personer. Mange vil nok fordele seg i en rimelig god samling av temmelig like tilstander, men en og annen statistisk outlier må påregnes. Korrekt oppfattet så langt?

Jeg tror du også mener at ethvert menneskes handlinger er å betrakte som instrumentelt rasjonelle hvis de bidrar til å flytte mennesket mot denne attråverdige tilstanden. Men også at slettes ikke alle mennesker er spesielt rasjonelle i så måte, og heller ender opp med å flytte seg vekk fra den. Er dette en korrekt antakelse om ditt standpunkt?

I så fall vil jeg gå videre til neste punkt: Å arbeide for å komme i en ønsket tilstand er vel og bra, men sett at tilstanden du streber mot er en tilstand alle andre betrakter som forferdelig. La oss bruke depresjon som eksempel: Det er en tilstand de fleste er enige om at man bør forsøke å komme seg ut av. Det er ting man kan gjøre for å forverre en depresjon, og det er ting man kan gjøre for å redusere den (i alle fall i noen grad og med en viss sannsynlighet). De som vil få det "bedre" og tar i mot behandling, trener og sover og arbeider med mellommenneskelige relasjoner, de opptrer i så måte rasjonelt. Vi har imidlertid to ulike former for irrasjonell adferd som må analyseres. Den ene er instrumentell: Man ønsker å komme seg ut av depresjonen, men man gjør ting som forverrer den i steden. Big bummer, men enkel å forstå - om enn frustrerende å forholde seg til!
Men hva med de som med overlegg ødelegger for seg selv fordi de oppriktig ønsker å se seg selv lide (i den grad det ordet har noen betydning nå)? De som hater seg selv så intenst at pleier depresjonen sin med nennsom hånd? De som vil til helvete, i ordets mest skjebnesvangre betydning? Kan vi kalle de ulykkelige, ikke-mikke musete eller hva vi nå landet på innledningsvis?