Jeg tenkte jeg kunne dele mine erfaringer med å slutte med heroin. Mange ganger.

Noen har kanskje lest tråden jeg laget for et lite år siden, der jeg stilte spørsmål ved skadeomfanget påført av snart et tiår med daglig rus. Enda det gjerne så ut til å være slutten på junkie-delen av livet mitt skjedde det som stort sett alltid skjer - relapse.

For dem som gidder å lese hele historien linker jeg til nevnte tråd, og fortsetter heller der jeg slapp i denne.

http://freak.no/forum/showthread.php?t=250476

Når jeg først sluttet med heroin sist sommer var ikke abstinensene så forferdelige. Eller; de føltes forferdelige der og da - men sammenlignet med hva jeg hadde i vente var det barnemat. Etter et døgn kom spyingen og renneræven, men ikke mer enn 2-3 døgn etter var jeg i stand til å fungere sånn noenlunde. Suget var enormt, og kun takket være situasjonen holdt jeg meg nøktern i en uke. Så snart jeg fikk anledning begynte bruken i det små, bittelitt hver dag ble til bittelitt mer, og plutselig innså jeg nok en gang at jeg var avhengig.

Bruken eskalerte med unntak av noen særdeles korte detox-runder, og i januar nådde den sitt ekstremalpunkt. Jeg hadde fått hendene mine på 20 gram heroin som ble fortært på under 2 uker. (Alltid ved røyking, aldri skutt)

Kampen mot abstinensene var rett og slett for omfattende, og følgelig ble detoxing gjort i flere omganger. Mellom hver av rundene falt jeg selvsagt litt tilbake, noe som resulterte i at jeg "sluttet" en håndfull ganger. Enda styrken på abstinensene falt med dosen forble trenden overraskende konsekvent, og det er denne jeg vil skrive litt om her.

0 Timer: Den siste dosen inntas.

6-10 Timer: Formen daler, og de første symptomene gjør seg gjeldende samtidig som at tankene ikke dreier som annet enn å få fatt i mer heroin. Pupillene utvider seg, magen begynner å vri seg og hårene på hele kroppen står rett ut.

11-15 timer: Nå begynner det virkelige kjøret. Et siste måltid er mulig å presse ned, noe som anbefales enda det snart kommer opp igjen. Hver eneste kalori en får i seg er gull verdt, for de neste par dagene er spising umulig. En klarer kanskje å sove litt også, like gull verdt. Huden begynner å brenne, samtidig som frysningene tiltar i styrke.

16-20 timer: Nå går innvollene helt i stå og det føles som om kroppen holder på å dø. Bæsjen produsert under heroin-påvirkning er hard som murstein, og rundt denne tiden presses "proppen" ut. De neste par dagene er ikke engang tendenser til fast avføring å se, det renner bare brunaktig vann ut - konstant. Forvent lekkasje i seng/boxer. Spyen begynner, og den gir seg ikke før den siste dråpen magesyre er kommet ut.

Dag 2: Enda heroin-abstinenser er særdeles kortvarig og kroppen forsåvidt er i gang med å heles føles det bare verre og verre. Det å spise er umulig, og da mener jeg UMULIG. Selv et glass vann er altfor mye - det kommer i retur etter 5 minutter. Søvn er like umulig, men du orker heller ingenting. Alt du vil er å ligge i fosterstilling, samtidig er du ubeskrivelig rastløs. Tankene handler bare om heroin. Magen føles som et hull, og utrolig nok klarer kroppen å dehydrere seg selv såpass at du enda tvinges ut av sengen og ned på dass for å dryppe diare ut av ræven. Bare det å gå på do er tyngre enn 3-mila i militæret. Fosterstilling i dusjen er det eneste som kan minne om å føles bra, men til gjengjeld er du for svak til å tørke deg etterpå.

Dag 3: Utmattelsen og dehydreringen er total. Det er enda umulig å sove skikkelig, men en slags mellom-psykotisk drømmetilstand oppnås tidvis. Drømmene er ikke mareritt, men alt du vil er at de skal ta slutt. Alle forsøk på å innta føde resulterer i spying, men om bare 5% av den ene yoghurten du nesten klarte å spise tas opp er det bedre enn ingenting. Huden begynner å bli hard og skjellete, og etter 3 dager våken i sengen med en enorm rastløshet er alt du vil å gjøre noe. Men du orker ingenting, fosterstilling i dusjen var det nærmeste jeg klarte.

Dag 4: Nå begynner de første "måltidene" å ligge noenlunde på plass. Det er vel og merke snakk om 3-4 chipsbiter, en havrekjeks med masse syltetøy, eller noe annet en ville omtalt som en "munnfull" ellers. Mens de fysiske påkjenningene nå har avtatt betraktelig er de psykiske bare tiltakende. En rar kvasi-psykotisk depresjon der du utmattet ligger å griner uten grunn og fantaserer om selvmord er det nærmeste jeg kommer å beskrive det. Renneræv er fortsatt et faktum.

Dag 5: Nå kunne jeg sitte oppreist, tilogmed se litt på TV. Livet suger enda, men en føler ihvertfall at tunnelen har en ende. Den første ekte søvnen er et faktum, dog særdeles kortvarig. Korte spaserturer er mulig.

Her mener jeg at helvetet er over, og det som gjenstår etter det er 3-5 dager med slapphet, dårlig apetitt, løs mage, depresjon, sinnsykt sug etter heroin, konstant gåsehud, plutselig gråt og ikke minst en enorm vegring for alle former for kommunikasjon.

Dette er vel og merke min subjektive opplevelse av det, og jeg svarer gjerne på spørsmål eller hører andres erfaringer.