Den siste filmen jeg så var Jeff, who lives at home.
Jeg hadde ganske høye forventninger til Segel, han gjør meg alltid glad. Men etter bare noen minutter er det én ting som irriterer meg. Av og til er det et bilde av noens ansikt, og kameraet zoomer inn et hakk ganske kjapt. Det fikk flere scener til å se ut som et prosjekt fra VGS.

Ikke at Segel utfordrer seg selv stort skuespillermessig heller, rollen er som vanlig en ca 30 år gammel mann som røyker pot og ikke er på vei noe sted i livet. Dette har man sett før i blandt annet Knocked up og I Love you Man.
Rollen er jo morsom, men jeg klarer ikke å la være å trekke sammenlikningnger til tidligere roller.

Historien er heller ikke veldig komplisert. Jason motar en telefon til feil nummer, ser på det hele som skjebne, og mens det hele blandes sammen med den kyniske og ignorante brorens kjærlighetsliv. Det hele kan vel summeres opp som de fleste andre romantiske komedier. Et par krangler, det skjer noen kjipe greier som setter bulker i samlivet, men på slutten av filmen gjør noen noe drastisk og romantisk for å få motparten til å forstå at kjærligheten var der hele tiden.

Filmen er ganske forutsigbar, untatt noen ganske originale vridninger her og der som reddet noe som kunne vært ganske generisk og gjør det til et mer originalt makkvært.

Sjangeren flyter vel et sted mellom romantisk dramakomedie og stonerflick.