De fleste ket trippene mine er på 100 mg, og så har jeg en på 400 mg (med toleranse)

Alle har blitt gjort alene.

På 100 mg svever sinnet / sjelen i midten av kroppen mellom bena og hodet, så om leg ligger / sitter i en kurve svever "energien" min i lufta. Får mulighet til å tenke og revurdere tidligere minner og tanker for fremtiden uten å være redd / følelsesmessig ladd rundt dette.




På 400 mg trippen min mistet jeg kontakt med omverdenen veldig kjapt. Vel verdt å merke at jeg tok denne trippen på mitt egen soverom i total mørke. Jeg vet ikke hvordan det skjedde, men plutselig var plutselig alt mørkt, og jeg bare bare en "menneskeenergi" med fult av menneske minner midt i ingenting, pre-big bang. Jeg klarte riktignok å bevege på meg (jeg så det som en emulering / virtuell menneskekropp, det vil si den var ikke fysisk, bare emulerte sanseinntrykk som om jeg hadde ben på en plass med gravitet). Jo mer jeg bevegte meg, jo mer av en "rift" i det som jeg kaller ingenting/pre-big bang ble åpnet. Plutselig innså jeg at jeg er et menneske, og at jeg er ekte og at jeg har venner / famile / kolleger med jeg skal snakke med til og med i morgen. Men hvordan har jeg klart det så langt når vi egentlig bare rollespiller i en verden som kun består av simulerte sanseinntrykk? Jeg vet at jeg jobber på XYZ plass og at jeg eg godt likt, men hvorfor er jeg egentlig godt likt når alt vi gjør uansett er i en veldig teoretisk og ikke veldig praktisk verden? Jeg husker jo ikke engang hvor lokalbutikken eller jobben min er, og fatter heller ikke hvordan folk kommer seg til og fra hjem til jobb?

Jeg skal prøve å forklare så godt jeg kan hvordan sanseinntrykkene mine fungerte:

Det som kalles "syn" ble en emulering av syn, der istedenfor farger er ALT svart som baseline (istedenfor hvitt) og det som i den normale værden hadde vært svart var HYPERsvart. Dette med en konstant tilfeldig noise, ikke så tett som bildet under men noe lunde lignende: https://ak.picdn.net/shutterstock/vi...17/thumb/1.jpg

Lyd generelt var hørbart, men degradert i kvalitet veldig. Dette kombinert med en sterk metallisk ekkoeffekt.


Gravitasjon/verden/dimensjon endret seg ut ifra hvordan jeg justerte "tankegangen" og kroppen min i senga. Bevegelsene mine i sengen føltes egentlig ut som at jeg justerte 40 forskjellige akser, og da jeg stoppet opp / sluttet å flytte meg låste jeg meg inn i den nye gravitasjonen. Om det skal gi mer mening er jo på en måte enda en menneskeenergi i "ingenting", så gravitasjon er kun relativt, ut ifra hvordan jeg selv justerer min egen tankelinse.

Pluteslig inntreffer spørsmålet om det jeg husker fra min "ekte verden" egentlig er så ekte? Jeg har nå sett hvor konstruerte minner jeg har, selv om jeg ikke har noen tilhørighet noensted, og sitter bare her å svever som en ikke-eksistens i absolutt ingenting?


Før eller siden klarer jeg å noenlunde "trø" i verdenen igjen (IRL kalles dette å ta føttene ut av senga og ned på gulvet), og klarer å reise meg opp. På en eller annen måte klarer jeg å lene ryggen min inntil veggen, og strekker armene ut for å navigere på langs

Husker at jeg blir ganske fascinert av alle sansene jeg kjente fra kroppssansene (fortsatt emulerte sanseinntrykk, for jeg er jo trossalt en energi), og ut ifra dette skjønne hvor i rommet mitt jeg er i, som jeg vet at jeg kjenner fordi at jeg har minner fra det jeg inntil å har trodd er den "ekte verden". men at jeg likevel er i en falsk verden. Hvordan klarer jeg å navigere meg i en falsk verden av total darkness (utenom visuelt støy) med minner som kommer fra en verden som ikke finnes engang? Har jeg plutselig kommet inn i det jeg må mener er den falske "ekte" verdenen som egentlig ikke finnes?

Og det er vel omtrent da at jeg innser at grunnen til at alt ikke gir mening er at minnene mine kommer fra en ekte person som trolig hadde sett ut som en total psycho som står å stirrer på sitt eget gulv i sitt eget soverom der det er helt mørkt, i kun underbuksa inntil veggen kl 22:35, og har gått langs denne i sikkert fem minutter. ((Heldige den som hadde tittet inn med lommelykt igjennom vinduet mitt DEN kvelden!))

Videre inn i narrativet:

Åja stemmer, -JEG- (er rart begrep) har faktisk vært i mitt første K-hole!
Legger meg ned i sengen igjen med min sense of self noenlunde tilbake (jeg innser at jeg skal på jobb i morgen, shittttttt hvor mange timer til jeg er fucked?), alt dette har utartet seg i over ca. 40 minutter, fra kl 22 til 22:40.

Jeg sovner vel sikkert 23:10 elns, og våkner opp 07:00 påfølgende dag. Når jeg våkner husker jeg alt helt krystallklart, men føler meg ellers helt normal. Det jeg sitter igjen og tenker på er at jeg ikke tviler på om verdenen er ekte lengre, da jeg kvelden før var totalt overbevist om at jeg aldri kom til å klare å leve uten tvil fremover.


Generelt sett reserverer jeg sterke ord som "mentalt syk", "psykotisk" "sterke hallusinasjoner" osv. da jeg alltid tar forbehold om at man alltid kan finne noe / noen som knuser skalaen ytterlige. Tenk Ola Normann > Shaman Durek > Charles Manson skala i "Utilregnelig/gal". Men dette vil jeg oppleve har vært min kraftigste rusopplevelse noensinne. Jeg er likevel lite overbevist om at jeg er noe nær noe tak av crazyness. Man hører jo stadig trytt og jevnt av folk som tar kraftige doser syre eller DMT om at de reiser inn i nye galakser, multidimensjonelle reiser. Tenker litt sånt som man ser på psykedelisk art osv. Det var kult å være litt i den andre enden, der plutselig alt slutter å eksistere.

Men så lenge K-hole ikke medfører nær total mind-death vil jeg ganske sikkert påstå at jeg har opplevd en K-hole. Setupet mitt krevde jo i grunn og bunn tingenting utenom et mørkt soverom og 400 mg ketamin rasemisk.

Jeg vil ikke si at denne trippen har påvirket dagliglivet mitt noe veldig, men når jeg tenker tilbake på den er det en god påminnelse ikke bare på hvor fantisk at denne verdenen faktisk finnes (ikke som en takknemmlighet nødvendigvis, heller bare fascinasjon), og forhåpentligvis som en påminnelse om hvor kraftig man kan la seg lure av hallusinasjoner, altså et minne jeg kan bruke i fremtiden skulle jeg trenge en påminnnelse om at man ikke må la ser lure skulle jeg gå på en mega-bad trip en gang i fremtiden.