Jeg er uten tvil en angsty overtenker. Er fullt bevisst på det. Men det pleier å være over sånn drit som "sa jeg de riktige tingene?" eller "hater de meg nå?" Pleier ikke overtenke så jævlig at det begynner å bli fiksjon liksom. Men det er weird hvor like vi er. Han sier det selv.

Altså, vi har masse ulikheter også, som at han skrur bil mens jeg ikke veit hva halvparten av delene på bilen heter. Men når det kommer til fundamentale personlighetstrekk, så er vi ekkelt like. Pluss nok av litt mer overfladiske likheter.

Hadde vi vært jevngamle hadde jeg sikkert bare tenkt "wow du er jo meg!" Men fordi han er greit eldre, blir det liksom "wow du er meg! ...bare eldre!" Eller en "future me".