Høres virkelig ikke greit ut dette. Kjenner igjen følelsen av at det rett og slett ikke blir bedre. Skal man se nøkternt på tallene så blir det det, og selv om det er en fattig trøst akkurat nå så kan det være verdt å ta med seg videre.

Du sier du føler du er blitt en kasteball, at ingen hører deg og at samtaleterapi ikke fungerer. Det skal sies at det er mye "rart" der ute blant psykologer, psykiatere og psykiatriske sykepleiere, men det er også en kunst og kanskje en modningsprosess å være pasient. Jeg snakker av erfaring. Både som pasient (psykiatri) og behandler (ikke psykiatri, men fysioterapi). Jeg aner virkelig ikke om noe av det jeg skal si gjelder deg, men det er fornuftige ting å tenke gjennom.

Det første jeg har erfart er at man må slutte å tenke på behandlere som noen som skal eller i det hele tatt kan gjøre deg frisk. Du må heller se på dem som et verktøy DU bruker for å gjøre deg selv frisk. Jeg kan ta et enkelt eksempel fra fysioterapiens verden: Veldig mange pasienter kommer med smerter (rygg, skulder, nakke) og forventer at fysio skal gjøre dem frisk. De forventer å kunne legge seg ned på en benk, motta massasje, gå hjem, leve som før og komme tilbake neste uke for mer "medisin". Prognosen er dårlig. På den andre siden har du de som kommer inn og vil lære. Lære øvelser, lære hva de kan gjøre hjemme av disse, hvor ofte og om det er andre ting de bør tenke på hjemme eller på jobb (sittestilling, tunge løft osv). Prognosen er vesentlig bedre. Det samme gjelder i psykiatrien. Om man tror at noen kan nærmest "heale" noen på 45 minutter 1 gang i uka, så er utsiktene dårlig. Jeg er klar over at dette ikke er sort/hvitt. Noen pasienter er så syke at de ikke har noe valg og dette kan også variere over tid, men det er viktig å reflektere over hvilken innstilling man selv har til terapien.

For det andre vil jeg nevne dette med ærlighet. Jeg vet at jeg har holdt detaljer skjult for mine behandlere med fullt overlegg. Og jeg vet at det ikke har vært smart. Det kan være flaut, eller det kan være redsel for å føle at man mister en eller annen form for frihet hvis noen begynner å holde deg ansvarlig for det du gjør. Et eksempel kan være rus. Eller at man har drevet selvskading. Gjort noe litt på kanten som man går og grunner på. Seksuell legning. Opplevelser av overgrep. "Farlige" tanker... Listen er lang. Og det er ikke noen god idé.

Det tredje jeg har erfart er at medisin alene sjelden fungerer godt nok. Man trenger hjelp til å komme videre. Og om medisinen hjelper så trenger man hjelp til å etablere nye vaner, ja kanskje et helt nytt og bedre liv. Om man har slitt lenge nok så "vet" man rett og slett ikke helt hvordan man skal leve et normalt liv selv om medisin kan gjøre deg friskere rent teoretisk. Det er en mye lengre vei å gå enn å ta noen piller, selv om det kan være til uvurderlig hjelp.

Det fjerde er at selvmedisinering er en EKSTREMT farlig vei å gå. Jeg blir rett og slett eitrende forbannet når noen i det hele tatt nevner dette som en mulig løsning. Selv med forbehold. Jada, noen påstår at det har løst alle deres sorger. Det kan stemme, eller det kan skyldes helt andre ting at de ble bedre. Det går uansett 100 mennesker rett til helvete for hver som blir "frisk". Ikke tenk på det en gang.

Sånn ellers, og litt mer konkret (i den grad man kan være konkret når man vet så lite om deg og din situasjon), så tenker jeg to ting. Det første er at når jeg hører du nevner at du har slitt siden du var barn og du plages med mareritt, så tenker jeg PTSD. Eller i alle fall noe som er utløst av en eller annen form for traumer. Hvis det er noe i det, så finnes det svært gode behandlingsopplegg for slikt. Det beste er Modum bad som du kan søkes til om du bor på "rett" plass i landet. Snakk evt med legen. Det andre jeg tenker er at dersom medisiner ikke har fungert på depresjonen din, så finnes det alternativer. ECT (elektrosjokk) er et av dem. Jeg har selv fått det og det hadde meget god effekt. Det er en vesentlig mildere form for behandling enn all slags psykofarmaka og med få eller ingen bivirkninger normalt sett. I motsetning til mange av disse medisinene. Det er ikke noen quick fix dette heller, man trenger støtte, men det er en meget effektiv måte å behandle depresjon på i mange tilfeller. Med alle forbehold om at legene kan mene akkurat du absolutt ikke bør prøve det.

Uansett, lykke til! Og prøv å gi hjelpeapparatet en sjanse til.