Står litt i samme sko. Sliter med psyken og har selvmedisinert i 10 år. Finner ikke glede i noenting lengre, har null tålmodighet og et selvbilde langt nedi dass. Hjalp ikke på med coronatider da jeg mye enklere kan sitte for meg selv og røyke bort alt av vonde tanker... Drit lei av å ikke klare å slappe av, nyte små gleder, eller få i meg nok mat. Har slått fra meg tanken om kjærlighet fordi jeg "må kunne ta vare på meg selv før andre". Noe jeg ikke har tro på kommer til å skje uansett.
Orker ikke tanken på et edru liv hvor jeg må føle meg så jævlig som det jeg gjør. Det er et missbruk ut av en annen verden. jeg røyker helt til jeg kaldsvetter og må legge meg ned å konsentrere meg om å puste. Da har jeg nådd sweetspoten og alt annet av tanker forsvinner. Det er ganske ubehagelig og jeg kaster ofte opp. Men jeg slipper å tenke på noe annet i hvertfall. Dette ble usammenhengende og rotete, men godt å få det ut... Jeg vil tilbake til hverdagen.