Sitat av
Frazzy
Kode
Nå bør du håpe karma ikke biter deg i ræva, for da får du deg en smell asså.
Dine ord, ikke mine!
Jeg forstår deg bedre, nå når du faktisk opplyser mer rundt din situasjon. Det er jo tydelig at du ikke har fått den hjelpen du har hatt behov for, samt at de forskjellie legene bare har gitt deg mer medisin, enn å hjulpet deg gradvis ut av behovet for medisin, og funnet andre måter du kan få hjelp på.
Og det er jo bra at du selv også vil slutte med medisinen!
Jeg, som alle andre vil jo ikke noe mer enn at du skal komme deg ut av dette.
Men hva når du har kommet deg ut av dette, hvor står du da? hva er da planen? Det er jo viktig at du har som første mål at du SKAL komme deg ut av dette, og ikke gi opp, men det er jo også viktig at du sitter deg selv mål og drømmer for hva du vil oppnå fremmover! Tiden føles sikkert for deg som en evighet der du er nå, men det kan hjelpe på om du begynner i det små, med ting som kan oppta tiden din, enn å bare "sitte i ro". Visst du forstår hva jeg mener. Og det er mye lettere å komme med råd og hjelp, jo mer du forteller om din situasjon. En får jo mye mer oversikt om man leser alle postene dine i denne tråden, enn bare den første!
Forresten så tror jeg du har kommet ani Caps Lock knappe til venstre på tastaturet ditt
Neida, det var store bokstaver med vilje det der
Jeg ville ikke si altfor mye om livet mitt, da det ikke skal være nødvendig. Og om du ikke visste nok, burde du heller ikke ha uttalt deg. Da får du spørre meg først i det minste. Du skrev at jeg ikke var en ressurs faktisk. Hva skulle samfunnet med meg liksom. Det såret veldig, og da særlig med tanke på alle jeg hjelper hele tiden som jeg skrev. Jeg har veldig klare planer. Jeg har funnet meg selv 100%, og vet hva jeg skal bruke livet mitt på. Jeg sitter ikke bare i ro. Jeg går ut. Jeg kan ikke presse meg lengre, for da ramler jeg og aldri kommer meg opp.
Jeg skulle fått hjelp de gangene jeg ba om det. Jeg fikk bare beskjed om at det kunne jeg klarer hjemme på egenhånd. Det er selvfølgelig umulig med en baby i armene.
Jeg har som sagt aldri rusa meg på tabletter, men kroppen min ble avhengig av dem uansett. Jeg visste jo ikke hvordan det her kom til å bli når jeg var 24.
Nå ber jeg bare om hjelp i fra andre som er eller har vært i den samme situasjonen, for å vite litt mer om hva jeg kan vente meg. Hvor lenge det varer. Jeg føler meg så alene om å ha det sånn, og det er grusomt, så derfor hjelper det å prate med noen her inne.