View Single Post
En idiot sa nylig noe innlysende og irrelevant til meg, slik idioter ofte gjør: “Å legge seg inn på rehab og få ADHD-medisin er ingen prestasjon”.

Helt riktig. Det som derimot er en prestasjon, dessverre, er å lykkes med å faktisk returnere til et bærekraftig liv etter endt behandling. Selv var jeg 5 måneder i behandling i starten av 2019, nå er jeg 3 måneder inn i min andre runde. Utrolig nok er rundt 33% av ansiktene her kjente ansikt fra forrige runde. Mange har tosifrede antall innleggelser bak seg - kort fortalt fungerer ikke rehab som det skal. Dette er en kombinasjon av manglende resultatorientering fra helsevesenet sin side og manglende evne og/eller vilje hos pasientene.

Formålet med dette innlegget er å gi noen tips til dem som vurderer, skal eller er i behandling. Dette er ikke som å legges inn for å operere vekk en svulst. Behandlerene kan bare gjøre så mye - prognosene dine er mer avhengig av deg som pasient. Statistisk sett har du jævlig dårlige odds.

Mitt håp er at andre kan legge til sine tips og erfaringer; vet at det er mange som kan dette bedre enn meg. Min begrensede erfaring er også fra ett og samme sted, noe som gjør antakelser om andre steder til rene spekulasjoner og heresay. Tanken er også å bruke våre erfaringer som basis til å presse myndighetene til å ta grep og sikre fungerende behandling for oss som sliter med en av vår tids mest komplekse og altomsluttende helseproblemer.

Døgnbehandling - kort fortalt
Du legges inn på en institusjon. Teknisk sett er det et sykehus, noe som for første gang merkes i disse karantenetider. Her får du mat, oppfølging, trening, terapi, sosionom, lege, medisiner og alt du ellers trenger i hverdagen. Behandlingslengde og metode er svært varierende fra sted til sted, min erfaring begrenser seg til standard opplegg i helse-vest. Her er 3 måneder normen, men de fleste ber om - og får - forlengelse. Du har et miljø av koselige sykepleiere, sosionomer og medpasienter. Sistnevnte gruppe er gjerne delt 50/50 mellom alkoholikere og narkomane. De fleste er passert 30, snittalder er over 40. Typisk timeplan her opptar 1-3 timer av dagen, resten av tiden tilbringes fritt. I koronatider er vi praktisk talt fengslet, noe som er veldig problematisk på mange måter. Sannsynligvis slipper det snart opp.

Du må innrette deg
Dagens tilbud er på mange måter latterlig firkantet, totalt blottet for kvalitetssikring og utviklingsarbeid. Det gjøres slik det gjør fordi det er sånn det alltid har blitt gjort, og det er dessverre den virkeligheten du som pasient må inrette deg etter. Uansett hvor logiske resonnement du presenterer, uansett hvor enig de som jobber der i utgangspunktet er - byråkratiet regjerer som alltid. Desto før du klarer å akseptere denne realiteten, desto mindre frustrasjon vil du utsette deg selv for. Å krangle med ansatte om ting de ikke har mulighet til å gjøre noe med må være bortimot det strategisk sett mest idiotiske du kan bruke tålmodigheten deres på.

De ansatte - hvem kan hva
Det er fort gjort å se alle ansatte som samme autoritet. Her må du forstå hvem det er som er ansvarlig for hva. Hvem avgjør evnentuell forlengelse? Hvem har ansvar for utredning? Medisinering? Kun når du forstår dynamikken, som naturligvis er institusjonsavhengig, kan du effektivt sørge for at dine behov og ønsker blir møtt. Det nytter ikke å krangle med sykepleiere over feilmedsinering. Viser du dem dog respekt og samarbeidsvilje vil de mer enn gjerne hjelpe deg med å adressere problemet gjennom rette kanaler.

NAV
Er du i behandling vil du som regel kvalifisere til AAP. De fleste, eller alle, behandlingssteder har sosionom tilgjengelig. Denne personen kan du med fordel gi fullmakt til å ta seg av NAV-interaksjon. Det vil ikke gjøre mirakler og du må fortsatt fikse det meste selv, men sosionomen er et nyttig verktøy både for å skape kontinuitet og etablere tillit. Det viktigste av alt er selvsagt at du ordner deg egen bopel, om dette ikke er på plass. Uten bolig har du ikke sjans, og det er ikke sånn at ved å ikke ta tak i deg sikrer du forlengelse. De vil hive deg på gaten til slutt, som de burde.

Individuell Plan (IP)
Det er mange planer å forholde seg til; behandlingsplan, kriseplan, aktivitetsplan osv. Individuell plan skiller seg fra disse i den forstand at det skaper formelle forpliktelser for involverte parter. Det som fort skjer når eksempelvis NAV, LAR, ettervern, pasient og fastlege er involvert, er at det oppstår litt prestisje i pliktoppfyllelsen. Om NAV f.eks ikke klarer å stille depositum, mens alle andre (inkludert deg) følger planen, skal jeg love deg at de setter inn neste gir. Har hørt fra en ansatt her jeg er at IP er såpass tungtveiende at NAV kan gå så langt som å prøve å si at du ikke har rett på den.

Trening
Det er i mine øyne ingen tvil om at fysisk aktivitet er den mest effektive, enkleste og viktigste delen av suksessfull behandling. Turer, vekter, kardio, yoga, fotball - hva som helst som får pumpen til å gå. Du vil føle deg bedre, få bedre samvittighet, bli bedre, sove bedre, skille ut hormoner, motvirke depresjon, motvirke brakkesyke, skape struktur - listen er uendelig. Jeg kunne skrevet en bok om de positive indirekte effektene, men gjør det heller enkelt: TREN!

Ettervern
Ettervern er, som navnet antyder, vern mot tilbakefall i tiden etter behandling. Tilbudet er naturligvis geografisk betinget og min erfaring begrenser seg til Bergen. I Bergen er tilbudet massivt - du kan praktisk talt shoppe ettervern. Det som er viktig er at du begynner mens du er i behandling, om du tror du skal fikse det første uken du er ute så lurer du bare deg selv. Her er nok en indirekte bonus ved trening, da en god halvdel av ettervern bygges opp rundt nettopp fysisk aktivitet. Alle fotballag av betydning, utenom Rosenborg, har et Gatelag. Disse tilbudene er særlig gode lavterskel ettervern. (Lavterskel vil si ingen registrering, ingen oppmøteplikt etc - du bare dukker opp og henger deg på). Gatelaget til Brann er nok det beste ettervernet jeg har vært borti. (Enda jeg er ekstremt taletløs som fotballspiller). Trappen er også et utmerket tilbud jeg har tenkt å prøve ut i denne omgang. Back in the ring er et annet tilbud jeg hører mye bra om. Dem som ikke vil drive med aktivitet kan involvere seg i LISA gruppen, eller selvfølgelig NA. Tror majoriteten av disse finnes overalt i landet.


Perm
Perm er den viktigste og vanskeligste delen av behandling. Når jeg innledningsvis omtalte karantenen som et massivt problem, var dette grunnen. Du MÅ på perm. Fellesnevneren for dem som har tosifret antall behandlinger under beltet er nettopp fraværet av permønske. “Det er ingenting ute for meg”, som en sa til meg. Om du heller vil være på rehab enn ute er sannsynligvis problemet mer relatert til livet ditt enn rusavhengigheten din. Fremfor å gli inn i en fornærmende digresjon sier jeg som med treningen: TA PERM!

Sprekk
Sprekker er en del av behandlingen. Dessverre reflekteres ikke dette i opplegget og terskelen er unaturlig lav. Her må du ta ansvar selv, og av respekt for medpasienter - ikke sprekk på huset. Om du er usikker på rusmestring anbefaler jeg deg å likefult ta perm, bare unngå å ta den like før urinprøve. Hent deg fort inn igjen, reflekter rundt det og ta det gjerne opp med terapeut (etter å ha forsikret deg om taushet). Ærlighet varer ikke lengst når du blir hevet på hodet ut.

LAR
LAR er en “siste utvei” for oss som sliter med tung avhengighet til opiater. Det jeg ser på nesten samtlige tungt opiatavhengige, meg selv inkludert, er at høyterskel behandling ikke går overens med denne ekstreme avhengigheten. Forrige opphold satt jeg nok en tvilsom rekord i antall sprekker på ett opphold, og jeg har rett og slett erkjent at jeg ikke er i nærheten av klar for å slutte med opiater. Det vil jeg heller aldri bli, om jeg ikke gir meg selv pusterommet til å komme på beina igjen mtp jobb, økonomi og sosialt liv. Enda LAR er en alvorlig greie som ikke skal tas lett på er det bedre enn å tilbringe resten av livet i konstante tilbakefall. Etter å ha begynt i LAR evnet jeg noen uker med rusmestring FØR behandling. Det er virkelig en gamechanger for oss som har dratt strikken litt for langt.

Utredning
Utredning for ADHD kan begynne etter 4 uker med rene prøver. Medisinering etter 8. Nasjonale rettningslinjer, som er helt på trynet etter min og alle andre jeg snakket med sin mening, anbefaler 3 måneder før begge deler kan vurderes.

Medisiner
Naturligvis er det umulig å få benzoer for annet enn nedtrapping og særlig spesielle tilfeller. Selv paracet og ibux må foreskrives av lege. C-preparater gis for søvn (valergan, quentiapin, remeron), men frarådes. Melatonin depot er det eneste jeg har ok erfaring med. C-preparater for hverdagen er etter min mening helt meningsløst å bruke. Apedop. LAR er utenfor og behandlingssted har ingenting med dette å gjøre (utover utdeling og eventuell søknad om oppstart).

Tom’s løsning: Rutiner
For meg handler behandling om ambisjoner. Jeg skal gjøre noe som forutsetter pålitelighet og kontinuitet. Det nytter ikke å fungere “nesten hele tiden”; det skal ikke mer enn én mail sendt i psykose til for å ødelegge et industrisamarbeid eller få deg kastet ut av en inkubator. Samtidig er jeg helt avhengig av sentralstimulerende for å kunne jobbe overhodet, så for meg har dette vært jævlig mye venting. Nå når jeg snart er i stand til å begynne å jobbe igjen vil jeg sørge for å etablere helt firkantede rutiner. Jeg skal finne ut akkurat hvor lenge jeg skal jobbe, sove og trene - og jeg skal etablere rutinene mens jeg enda er innlagt. Når jeg så kommer ut vil jeg vite akkurat hva jeg skal gjøre til enhver tid, noe som til å begynne med vil være absolutt. Samtidig vil jeg i regi av LAR fortsette på urinprøver for å snart kunne ta sertifikatet igjen, noe som gir ytterligere press på meg og rusmestring. Blir det for mye og russuget tar overhånd, må jeg flytte midlertidig fra Bergen. Det som er viktig, slik jeg ser det, er å være klar for å gjøre akkurat det som trengs - uansett hvor omfattende det er - for å forbli rusfri. Når alt kommer til alt så er det oss (eks)-narkomane sitt ansvar og ingen andres.
Sist endret av Tøffetom; 6. mai 2020 kl. 11:54.