Det er rommet som er flatt - romtiden er ikke flat. Og rommet er flatt når vi betrakter det observerbare universet i stor skala - men hvis du zoomer inn på mindre kosmiske strukturer så overtar altså krumningen.

Enkelt forklart: et flatt univers betyr at den euklidske geometriens vanlige regler gjelder i stor skala, upåvirket av romtidens krumninger. "Flatt" betyr ikke flatt som papir, men at hvis du f.eks trekker to parallelle linjer gjennom verdensrommet så vil de aldri krysses.

Tenk deg for eksempel at du plasserer tre punkter i verdensrommet og så drar du en linje mellom dem. I et flatt univers vil vinklene være 180 grader. Men i et krumt rom vil ikke vinklene nødvendigvis være nøyaktig på 180 grader. Vinklene kan være mer enn 180 (positiv krumning) eller mindre enn 180 (negativ krumning.)

Hvis universet er negativt krummet, så er det et såkalt åpent univers. Hvis universet et positivt krummet, så er det et såkalt lukket univers. Og hvis universet ikke er krummet - da er det flatt.

I et åpent univers finnes det ikke nok masse til å bremse ned utvidelsen, så det vil utvide seg i evighet. I et lukket univers så finnes det nok masse til at utvidelsen en dag stanser. I et flatt univers finnes det akkurat nok masse til å stanse utvidelsen, men det tar uendelig med tid før det skjer - så det vil i praksis aldri stanse, selv om hastigheten gradvis nærmer seg et teoretisk nullpunkt.

(selv om konsensus er at universet er flatt, så er det flere observasjoner som motstrider egenskapene et flatt univers egentlig skal inneha. F.eks så ser det ut til at utvidelsen går raskere, og ikke saktere som den skal gjøre innenfor flatt univers-teorien. For å forklare slike ting, tar man f.eks i bruk forklaringer som 'mørk energi'.)