Det akademiske medisinfaget har ganske andre rammer rundt seg enn det selvmedisineringsfaget som folk driver med på egenhånd. Hva som er innafor eller ikke blir bestemt utifra helt andre kriterier. Når du selvmedisinerer deg, så er det din egen helse du tulker med, ikke noen andres. At det for mange er vanskeligere å stå til ansvar for seg selv enn for andre, er en kjent sak. Rammene rundt skikk og bruk i rusmiljøene er i stor grad basert på hva som vanligvis pleier å gå greit fra gang til gang, ikke hva som er optimalt med tanke på sikkerhet og bærekraftige vaner. Langtidsperspektivet på konsekvensene blr ikke vektlagt i særlig stor grad. Gikk det greit i går, så går det vel greit i dag også. Det er ofte holdningen.

Det kan det være flere grunner til at det er slik. Mangelen på kunnskap er definitivt en faktor for mange. De lærer av kompiser at noe er greit og akseptert, og setter seg ikke ordentlig inn i hva de holder på med. Mange andre igjen, vet godt hva de driver med. Noen har mer sofistikerte teknikker enn andre, og utsetter seg dermed for langt færre skadevirkninger og potensielle akutte situasjoner, mens andre gir bare rett og slett faen. Det å gi faen i livet og helsa si er jo dessverre ofte noe som følger med tyngre stoffmisbruk, og dette er selvsagt også noe som spiller inn. Rusavhengighet er nok vanskelig å virkelig forstå seg på uten å ha opplevd det selv, men at det kan ha stor innvirkning på dømmekraften kan man jo allikevel forestille seg. Rusmisbruk fører ofte med seg en slags spaltet personlighet. En side som egentlig vet hva som er sunt og riktig, og en side som velger å ignorere alt dette, og som tar kontroll når abstinensene kommer, eller når en anledning til å ruse seg inntreffer.

Så er det garantert noen brukere som ikke passer til noen av disse beskrivelsene, og som har helt andre, særegne grunner til at de lever som de gjør. Det finnes jo tross alt en fyr for nesten alle tenkelige livssituasjoner her på jorda, så det vil være mange forskjellige svar å få på spørsmålene du stiller.