Der fikk jeg tid til å lese meg opp på siste nytt i saka, som gjengitt i Dagbladet.

Skjønt enkelte ting er uklare for meg.

Presskonferansen:
Det mangler jeg informasjon til å ta en seriøs vurdering på.

Konsekvensene av nedprioriteringen av narkotikakriminaliteten har jeg ikke oversikten over - og det har heller ikke blitt gjort noe forsøk på en undersøkelse av former for norsk media som lever på sparebluss og nøyer seg med å ukritisk gjengi politiets pressekonferanse.

Jeg har heller ikke oversikten over hvem disse barna er, eksempelvis om de er norske eller utenlandske, alderen deres, hva slags ting det i realiteten er snakk om, og så videre.

Skulle jeg vært drit-kynisk, så hadde jeg sagt at gi da faen i barn i U-land som setter seg ned forran et web-kamera, fordi alternativet deres er enten kameraet og en dildo eller suge kuk i slummen.
Til opplysning injiserer indiske jenter ku-veksthormoner for å utvikle pupper slik at de får mer enn fire-seks kunder om dagen.
Og de får mer og mer internett og mobiltelefoner.
Velkommen til virkeligheten, enjoy your stay.

Og alternativet vårt er da enten å bruke ugudelig med tid og penger på en dyr norsk etterforskning på bekostning av nedprioritering av kriminalitet begått i vårt eget samfunn, eller: Gi faen.

Personlig føler jeg litt at jeg går igjennom følelsesspekteret av å gi faen, få litt lyst til å filleriste disse folka som har så råtten etikk at de utnytter andre, og så gi litt faen igjen.

Samtidig tenker jeg at her er det en form for prioritering ifra politiet sin side som jeg ikke er sikker på om jeg ønsker å forstå.