Fengsel har som mål å både rehabilitere og virke preventivt. Skal det siste fungere så kan det jo ikke være et spaopphold, skal det første fungere kan det heller ikke være tortur.

Så er det mye som kan sies om hvordan det fungerer i praksis. Noen mener det er altfor bra i norske fengsler (mange av dem som mener det har aldri hatt en fot innenfor et fengsel, men er opptatt av å bruke det som sammenlikning i kampen for bedre eldreomsorg). Fengsel er definitivt almennpreventivt, de fleste av oss vil ha store motforestillinger mot å bli dømt til fengsel med det det medfører av stigma, selv om man ikke har det direkte vondt der. Det er også en påkjenning for de fleste å være isolert og mangle kontroll over egen hverdag. Den psykiske påkjenningen av isolasjon tror jeg er litt undervurdert hos folk flest.

Hvorvidt det faktisk funker som rehabilitering varierer sikkert. Ikke alle kategorier lovbrytere er like lette å rehabilitere. Å sette 17-18-åringer i fengsel sammen med hardbarka yrkeskriminelle tror jeg heller ikke fungerer særlig rehabiliterende. Mulighet for utdanning og jobb er kjempeviktig, og jeg skulle ønske det var bedre tilgang på psykiatrisk behandling også. Tvangsmidler er ofte alternativet.

I tillegg er straff normgivende. Hvor streng straff du får sier gjerningspersonen og oss andre noe om hvor alvorlig handlingen er. Vi internaliserer i stor grad disse normene og det vil dermed sitte lengre inne å utføre en handling vi har lært at er moralsk veldig gal, selv om man skulle slippe unna med det.

Ikke minst sier det offeret noe om hvor alvorlig samfunnet tar det man har blitt utsatt for, noe som kan være ganske viktig i deres vei videre.