En kar har gjort alt riktigt og gått skole, læretid og har nå fagbrev.. Han har kjøpt hus, har dame og bil og jobben må sies å være en meget trygg og god jobb som gir ca 500.000 i året. Han er 21 år gammel.

Denne karen var første gang i utlandet nå i sommer, (sverige teller ikke) det var en to ukers fylletur i kjent norsk stil. Han er av typen som kommer til å jobbe i den jobben til han blir pensjonist, og gudene vet ka han skal finne på som pensjonist.. for jobben er mye av livet hans.. (han kvir seg til å ta sommerferie, jobber ekstra uten å ta ut noe avspasering..) Jobben er forøvrig en rolig jobb uten for mye utfordringer. (har jeg hørt)

Virker som om dette er mange foreldres drømmesønn, stabil jobb, stabilt liv, ingen oversaskelser eller utflukter som ikke er planlagt ett års tid eller noe..

Jeg syns han er heldig, ikke fordi han har det livet og den jobben, på ingen måte derfor.. men fordi han er en slik person som faktisk kan leve på den måten. For slike personer har det utrolig lett her i Norge, alt er tilrettelagt for at vi skal gå skole, lærlingtid, og jobbe til vi bli pensjonister. Dette liker staten..

En annen kar Droppet ut av skolen når han var 17, etter to år på yrkesfaglig, fant han ikke noe grunn til å gå der lenger. første året, som var helt fantastisk i forhold til ungdomsskulen, var snittet på rundt 5 i karakterer. alle fag som han intereserte seg litt for fikk han sekser i. Andre året hadde han godt over 200 timer og mer en en måned enkeltdager fravær fra skolen. Han så rett og slett ingen grunn what so ever med å gå på skole, for aldri i livet at han kom til å bli værende i en yrkesfaglig jobb. Det er jo såååå forbanna kjedelig.

For denne karen er en jobb bare noe man må ha for å tjene seg penger så man kan ta seg fri og reise ut på eventyr og oppleve ting. Han fikk jobb som hjelpemontør i et eletrikerfirma, og jobbet der til han for i militæret 6 måneder senere. Siden da har han reist og opplevd ting som gjør at folk maser og maser om at han burde skrevet bok (og han er bare 22 år gammel). Han har nå fått seg en reisejobb, som gir ca 500.000 i året hvor han i praksis har 6 måneder fri i året. Jobben er helt ufaglært, men setter krav til praktisk erfaring, og personlig egnethet..

Disse to karene har et helt forskjelligt liv, begge har etter mitt syn ordnet seg bra. Men allikevel får kar nummer to høre at han burde snart skaffet seg en utdannelse.

Når skal folk forstå at utdannelse på ingen måte er synonymt med skole, og at folk er vidt forskjellige. hadde man bedt disse to karene over bytte liv, så hadde det vært et helvette for de begge. kar en ville slitt psykisk med all en usikkerheten og impulsiviteten som kar 2 mener er det som gjør livet verdt å leve.. mens kar 2 ville kjedet seg i hel av livet til førstemann.

Folk er forskjellig folkens, det staten prøver å indoktrinere oss til er ikke den eneste måten å leve livet på. etter mitt syn er det heller det motsatte.