Er du diagnostisert med en angstlidelse eller er du selvoppnevnt urolig og full av angst? Om om du hadde en diagnose i ungdommen så er det jo ikke sikkert at angsten fortsatt er sterk nok til at det er diagnose hos deg idag?

Grunnen for at jeg spør er for at jeg stusser litt over at du er så kategorisk og har så enkle svar på et komplekst problem. Og for å gjøre ting ennå vanskeligere så er jo ikke hverken angsten eller symptomene og symptomtrykket likt hos personer med angst. Likevel har du altså på egenhånd funnet opp en universalløsning som du mener passer alle? Og alle blir frisk og fin om de bare trener, spiser bra og kutter ut sjokolade og gjøre yoga.

Nei dessverre det blir for enkelt, og det er skikkelig hippietankegang det der altså. For all del, jeg betviler ikke at din livsstil har en positiv innvirkning på både sinn og kropp og samtidig også bringer økt livskvalitet. Men fra å ha gjort seg en erfaring også ha løsningen på et globalt problem er likevel en bra bite vei. Det blir på en måte konklusjonen din som står til stryk.

Det du sier i innlegget jeg quoter her er jo ennå et tegn på at du ikke ser forskjellen på deg og på andre folk med andre symptomer og andre problemer. Du kommer deg ut selv om du føler deg dårlig. Andre blir kanskje fast i tankekjør, angstrier og klarer ikke forlate boligen på flere uker. De har ikke kapasitet, overskudd eller verktøyene til å redusere angsten og dersom behandling eller diagnose heller ikke er på plass så har de heller ikke medisiner som kan hjelpe.

Hvordan tenker du at folk som sitter så hardt i det skal komme seg på fjelltur? Ikke alle mennesker kan gjennomføre en fjelltur når diagnosen(e) slår ut i full blomst. Kanskje er det eneste de makter å gjennomføre å faktisk klare bragden med å overleve dritten de står i.