Det som skjer nå er et modig opprør mot et autoritært, teokratisk, fanatisk regime, av folk som har alt å tape, og er derfor ganske sympatisk. "Islamkritikk" her hjemme er lavrisiko, lav-innsats, ofte lavpannet, og også ofte et tynt skalkeskjul for xenofobi, fordommer og generell rasisme. Derfor er det ikke fullt så sympatisk.

Mange/de fleste i Norge er enige om at "Islam" (slik det praktiseres i mange deler av verden, etter tekster, osv.) er kvinneundertrykkende i større eller mindre grad - kristendom er også proppfullt av "kvinnfolk på kjøkkenet"-bud. Folk som kritiserer Islam i så måte er ikke modige, ensomme sjeler som må kjempe sin dramatiske kamp mot blablabla, det er et helt vanlig og tildels fair synspunkt. Forskjellen er at enkelte aldri greier å holde kjeft om det, og da begynner man å lure på motivasjonen de har.

Anekdotisk synes jeg heller det virker som de heftigste islamkritikerne har de samme fordommene mot de samme gruppene som den generelle røkla av triste og irrasjonelle religiøse forbud. Noen ganger til og med av identiske (dvs. religiøse) årsaker.