Hvis du har problemer med å se blod nå eller ikke klarer det i det hele tatt (blodfobi, eller blod- og skadefobi ) så kommer du
mest sannsynlig ikke til å gjøre det heller. Man blir flinkere til håndtere slike ting f.eks hvis det er en del av jobben din (ambulanse/leger),
men ikke gjennom å se skrekkfilmer.

Mengden blod og gørr er heller ikke det som setter standarden for en skummel film. Det tipper over i komedie rimelig fort med for mye
og det har blitt lagd en del parodier hvor nettopp det, i tillegg til en som regel veldig forutsigbar handling, er en del av poenget.
Hvor skummelt noe er handler i større grad om det man ikke ser eller bare ser så vidt enn om å pøse på med mest mulig.
Et barn vil som oftest ikke ha noe problemer med å se en skrekkfilm der blod og gørr er virknings middelet når de har nådd en alder
der de fult ut forstår forskjellen på fantasi og virkelighet. At de for eksempel skvetter av plutselig høy lyd handler ikke om alder,
det vil gjelde for alle og med mindre man akkurat har sett den samme scenen og vet hva som kommer er det heller ikke noe man
venner seg til.

Dario Argento er et eksempel på en regissør som
toner ned gørra til fordel for mer psykologiske virkningsmidler sammen med god bruk av lyd og kameravinkler.