Litt bakgrunn her, beklager den lange teksten.

Så jeg er en 31år gammel mann og jeg har grunnet sykdom, både somatisk og psykisk dessverre ikke hatt muligheter til å verken fullføre VGS eller ta del i arbeidslivet annet enn på de plassene NAV har utplassert meg, og der har dessverre oppmøte vært sporadisk. Mye fordi jeg ikke trivdes på arbeidsplassene og fordi motivasjonen var på bunn pga sterk depresjon og det å måtte jobbe på Fretex (bare ett eksempel) for tiltakspenger bare forverret hele sinnstilstanden min.

Skolen falt jeg helt ut av som 12 år gammel pga en reumatisk tilstand som krevde at jeg dro inn til Rikshospitalet (en kjøretur på 6 timer en vei) som resulterte i innleggelse ofte over flere dager. Denne sykdommen var en veldig stor belastning for meg og jeg opplevde bivirkninger av medisinene som gjorde det slik at det å gå på skolen nærmest var umulig. Jeg klarte på tross av dette og fullføre ungdomsskolen men VGS fikk jeg ikke til.

Sykdommen gikk inn i en remisjonsfase når jeg var rundt 19 og jeg har vært svært lite plaget av denne annet enn sporadiske episoder med kraftig utmattethet (fatigue) ila de siste 12 årene.

Når jeg var 20 tok min mor selvmord og dette resulterte i en evig runddans med depresjoner, selvhat, skyldfølelse, tvangstanker og traumer, og gjorde det slik at jeg begynte å eksperimentere med rus (hovedsakelig hasj) som "medisin" for å glemme og fortrenge alt.

Oppveksten har ikke vært lett med en sykdom som tok mesteparten av tiden min. Min mor var fantastisk og gjorde alt hun kunne for meg mens min far brukte meste parten av tiden på å rakke meg ned psykisk og var ellers ikke tilstedeværende (skilte foreldre)

Jeg har prøvd alt av tiltak NAV har sendt meg på uten resultat, vært på AAP i to perioder og hatt KVP en annen. Jeg har nå søkt på enda en periode med AAP og får den mest sannsynlig innvilget.

Mitt største ønske er å kunne fullføre utdannelsen min, dvs ta opp VGS slik at jeg kan få studiekompetanse og derfor ha muligheter til å studere videre på universitetet og få en jobb jeg trives i en gang i fremtiden. Men jeg begynner å bli "gammel" og håper begynner å falme.

Så til spørsmålet og grunnen til at jeg ga tråden den tittelen jeg ga den.

Har lest at det er noen som dessverre faller mellom alle stolene og ender opp på Langvarig (permanent sosialstøtte) fordi de ikke har noen trygderett samtidig som at ingen vil ansette dem pga manglende arbeidserfaring eller skolegang. Og det jeg er redd for nå er at om jeg viser NAV at jeg har evnen til å f.eks fullføre VGS, så vil de se på meg som arbeidsfør og muligens gi avslag om jeg skulle finne på å søke uføretrygd og at jeg dermed vil bli en av dem som faller i mellom disse stolene og da dermed blir dømt til et liv hvor NAV alltid må ha innsyn i kontoen min, uten mulighet for å spare opp noe som helst og med enda mer redusert livskvalitet enn det jeg har i dag pga psyken min.

Jeg vil ikke bli ufør, jeg vil klare meg selv. Men for å i det hele tatt ha sjans på et noenlunde ok liv så burde jeg kanskje bare gi opp drømmen min om å bli selvstendig hva inntekt angår og heller søke uføre før jeg gir dem et inntrykk av at jeg ikke er syk nok?

Jeg sliter enda psykisk, gjentagende depresoner, selvhat, mareritt, skam og lav selvfølelse, men jeg har igjennom behandling blitt bedre. Er også rusfri per i dag og vil fortsette å være det, samt at jeg er under utredning for ADHD, noe som kan ha vært relevant i forhold til alle de andre plagene mine.

Er det noen her som er langvarig sosialhjelp mottakere som kan dele sine erfaringer? Om ikke så er alle innspill velkomne.

Beklager dette lange innlegget. Håper noen orker å lese igjennom.