Sitat av
equimanthorn
Interessant diskusjon som foregår her, og fordi jeg ser poengene til både Random og *pi og er enig i omtrent halvparten av hver av dem lar jeg heller være å sitere i hytt og gevær og skriver heller mitt helt eget hot take på hva jeg oppfatter som den typiske nordmannen.
Den typiske nordmannen er for meg delt i to. Den typiske nordmannen alle anser som den typiske nordmannen, han vi er flink til å dra fram når vi får besøk fra utlandet osv. Den trauste og forikålspisende blyge erkenordmannen som bærer nasjonen i sine hender og andre klisjeer, som praktisk talt stod i løypa da Brå brakk staven osv. det er h*n en del folk på TV av den litt eldre skolen fortsatt prøver å leve etter og h*n som skal prakke på alle amerikanere det nedrigste av norsk husmannskost og insisterer på å mene at dette spiser vi jo hele tida for så å slenge grandisen på bordet eller mekke fredagstaco til den hurven med kids h*n har fostra opp mens Skavland og senkveld gjaller fra etern. dA må han også forsikre, i hvert fall seg selv om at sånn skal det alltid være, detta er livet og ingen Dab-radio skal komme her å forandre på noe som helst, pøh! Når jeg tenker etter er han vel like virkelig som han er idealet vårt så dere kan heller stryke det.
Den andre nordmannen er mer den nordmannen tilhørende min egen generasjon, som er vokst opp med innflytelser utenfra fra tidligere alder så han er mer taktfull ovenfor andre kulturer, har reist en del og er, i likhet med meg og Random, enig i, men likevel tro mot dette med at resten av verden er jo så mye mer åpen og i imøtekommende. For selvom jeg absolutt forstår poenget om at det kan føles invaderende trenger man ikke dra lengre enn til England for å se at litt mer smalltalk enn det som er vanlig her til lands til syvende og sist hjelper på den sosiale følelsen, og selvom jeg stort sett ikke sier et knyst til fremmede her hjemme har jeg vært borti helt vanlige nordmenn som har ønska å slå av en prat, og tro det eller ei, de har vært edru og de sosiale antenne har vært fullstendig inntakt. Det har da oppstått mer interessante samtaler, nettopp fordi man ikke kjenner hverandre fra før. Jeg skal ikke si at det skal været fasiten for alle introverte, men selv dag Sørås, en kjent introvert er enig i at den amerikanske overfladiskheten når man tiltaler hverandre faktisk hjelper.
Så er det en siste ting jeg vil nevne, og som jeg føler har overlappa helt inn i nyere tider, og det er dette med konformitet. For å bruke musikk som eksempel da, siden jeg er en musikknerd og det er det feltet jeg kan mest om her i verden, men det er en grunn til at f.eks. hip hop mye raskere ble anerkjent som populærmusikk hos det gåtfulla folket i øst enn oss her på berget. Her ble Klovner i kamp og senere Erik & Chris/Cir.cuz det hotteste mens svenskene digga Petter og Latin Kings liksom. det har jo noe med nordmenns frykt for å skille seg ut tenker jeg, og alt vi gjør og foretar oss av kulturelle greier skal følge en viss norm og hvis det fremstår litt eksentrisk skal vi for all del presisere "at dette er jo bare tull da folkens". De siste åra har jo norsk musikk eksplodert i utlandet nettopp fordi artistene det gjelder faktisk slipper seg løs og faktisk lager noe som høres autentisk ut og ikke som noe som lages av nordmenn som har hørt på ting fra utlandet og som gjerne vil lage bondeversjonen av det i frykt for å få et "han tror han er'no vøtt"-stempel på seg, også kjent som Janteloven. I utgangspunktet var jeg veldig fan av Janteloven, da den ofte setter på plass rasshøl som ikke tåler å få kritikk, men etter hvert som jeg har blitt eldre ser jeg at i noen tilfeller så er den mer fremtredende enn vi liker å tro.
Dette ble litt mer av en rambling enn kun min oppfatning alene men jeg måtte få det ut fordi det tross alt går litt hånd i hånd med vår oppfatning av oss selv. Jeg er godt ute på venstresida og elsker sosialdemokratiet vårt, men min oppfatning er at den gjengse nordmann, uavhengig av politisk fløy går litt i forsvarsposisjon hver gang det norske levesettet blir møtt med innvendinger som til syvende og sist er små i den store sammenheng, med argumenter som egentlig bare koker ned til "jammen vi er jo nordmenn og se hvor bra vi har det"! Jada kompis, jeg vet det men vi er heller ikke perfekte.
Du beskriver mye det jeg mener, egentlig. Med at vi tviholder på et nøktert image som enkle husmenn, og så er vi jo ikke det i det hele tatt. Det er dette idealet jeg mener kan spores til protestantisme/pietisme, noe som ikke akkurat er en ny teori jeg har funnet opp. Det å ikke skulle skille seg ut og tro du er noe er også veldig i tråd med det. Vi snobber helst nedover. Det er forsåvidt mye bra med det idealet, men det er litt begrensende også. Ikke minst blir det litt ekkelt når man holder seg med dette nøkterne idealet samtidig som man til de grader ikke lever etter det.
Håper jo virkelig ikke folk tok innleggene mine som et forsvar for hvor perfekte normenn er. Jeg bare mener at det er ulike måter å omgås på, og hvis man vil bli kjent med folk så er det lurt å anvende littegrann kulturell kontekst, slik at man forstår at det som virker kaldt for en amerikaner faktisk er høflig for en nordmann. Akkurat som hvis jeg er i Egypt, så prøver jeg å tenke at det jeg oppfatter som falskt og overdrevent, faktisk bare er den naturlige omgangsformen deres og tar det for det. Jeg tror ikke nordmenn flest lider under noe undertrykt ønske om å være svulstige amerikanere, mer enn amerikanere skulle ønske de var reserverte nordmenn.