Problemet med den tanken om at mobbeofferet må være sterk er du i realiteten skyver ansvar og skyld over på offeret fremfor å plassere det der det hører hjemme, hos mobberne.

Det er beste fall vanskelig å endre seg når hverdagen er fylt av skam og angst. Hjernen er overaktivert og bruker all mental kapasitet på å mappe potensielle fluktruter, nye ruter hjem fra skolen selv om det blir lang omvei for å unngå plageåndene. Og hvor skal denne plutselige troen på egne ferdigheter komme fra? Selvbildet dannes i stor grad av mestringsfølelse, og positive tilbakemeldinger. Om hverdagen er negative tilbakemeldinger og stadige nederlag - hvor skal barna hente motet fra?

Omsorgssvikt? Ja kanskje det, men omsorgssvikt av varierende karakter det opplever svært mange. Da må disse virkelig bli tatt vare på i skoletiden. Det er skolens ansvar at mobbing ikke skjer i skoletiden.

I en ideell verden så skulle vi alle vært utrustet fra barnsben av med selvtillit i overflod. Men for mange er det ikke slik. Og når mobberne først har blinket seg ut et offer, da skal det antakeligvis både mannsmot og kanskje også en stor dose aggresjon for å ta den kampen.

Hva med alle de som mangler selvtilliten til å gjøre noe? Vi kan ikke gi dem ennå en byrde å bære, at de selv er ansvarlig for at mobberne ikke stopper siden de ikke klarer å ta igjen.