DMT: The spirit Molecule av Rick Strassmann


Tidligere i tråden omtalt som noe av det du burde ha , obligatorisk lesing og the holy bible, så hadde ganske høye forventinger da denne dukket opp i postkassen.


DMT: The spirit molecule er en innføring i DMT spesielt, og psykedelika generelt, med bred appell.

Strassmanns forskning er blant de første vellykkede forsøkene på å gjenopplive psykedelisk forskning på mennesker etter at forbudet på slutten av seksti-tallet (mer om bakgrunnen for dette og begrunnelsen finner du i Neuropsychedelia, omtalt tidligere i tråden, er en del mer komplekst enn et vanlig narkotikaforbud).
Strassmann hadde jobbet en del med konglekjertelen (pineal gland), nærmere bestemt dens rolle i melatoninutskillelse, kombinert med hans bakgrunn som buddhist (og det jeg antar er tidligere erfaring med psykedelika) så med det i bakhodet er det kanskje ikke så rart at han ville være med på å gjenåpne dette feltet.

Kort fortalt gir Strassmann DMT intravenøst til en god del forsøkspersoner. Utvalget er ganske strengt, alle har for eksempel tidligere erfaring med psykedelika. Protokollen går mer eller mindre ut på å sprøyte inn DMT og så måle resultatene med Strassmanns egne Hallucinogen Rating Scale.
Videre følger et forsøk på å se om det bygges noen toleranse ved å gi forsøkspersonene 4 høye doser DMT på en dag. Resultatet er en god bunke triprapporter fra forsøkspersonene, ispedd forfatterens egne spekulasjoner rundt alt fra UFO-er til metafysikk (kanskje ikke alltid så langt mellom de to, men du forstår hva jeg mener)


Fortalt sånn høres jeg kanskje litt misfornøyd ut, men for all del, boken er underholdende, og Strassmann greier tydelig å kommunisere når han spekulerer og når han presenterer ideer han har empirisk grunnlag for. Den slags bakkekontakt er helt nødvendig i denne sjangeren.

Kanskje er det jeg savner litt mer tyngde? Når vi introduseres for Descartes som «This seventeenth-century French philosopher and mathematician, who said, "I think, therefore I am,» så vet jeg ikke om jeg skal le eller bli oppgitt. Det blir liksom litt for mye Det beste når forfatteren åpenbart kan så mye mer.

Når det er sagt så blir jo resultatet at ingen spesiell kunnskap behøves, men det er nok en fortusetning at man er over gjennomsnittet frisinnet eller positivt innstilt for psykedelika for å få noe særllig ut av den. Strassmann prøver ikke å lage noe glansbilde, og understreker for eksempel at DMT ikke hadde noen betydelig positiv effekt på deltagerne, men alle beskrivelsene av det underlige som skjer kan nok bli litt mye for en leser uten forstehåndserfaring med psykedelika.

Selv er jeg litt kjent med psykedelika både gjennom litteratur og egen erfaring, i hvert fall nok til at jeg kan si at denne boken ikke brakte så mye nytt. Definitivt verdt titten, men mest fordi dette er en bok som det ofte refereres til. For eksempel dukker Strassmann opp i kulissene i Neuropsychedelia som jeg omtaler i et tidligere innlegg.

Hvis du vil lese din første bok om psykedelika, eller akkurat har begynt å interessere deg for emnet, ville jeg heller startet med noen av de andre bøkene i tråden, for eksempel The Electric Kool-Aid Acid Test (hvis du liker skjønnlitteratur) eller The Psychedelic Explorerer’s Guide (om du vil ha sakprosa).

For de spesielt interesserte legger jeg til at det er ingen ringere enn James Fadiman, forfatteren av den tidligere omtalte Psychedelic Explorerer’s Guide, som fikk æren for å ha pekt Strassmann mot konglekjertelen. Fadiman er åpenbart en veteran i det psykedeliske forskningsmiljøet, og nevnes ved navn som en del av kretsen rundt the Pranksters i The Electric-Kool Aid Acid Test og forskningen hans dukker flere ganger opp i Storming Heaven om enn uten at navnet hans dukker opp. Kanskje en av de mindre kjente hjørnesteinene i den psykedelisk-akademiske verdenen? Definitivt noe å tenke på for en ung psykonaut.