Hei og god kveld!




Litt interessant lesing faktisk. Jeg oppfatter/mener at du med den siterte delen snur litt om på argumentene du presenterer. La meg forholde meg kort:
Avrusing hvor en skal fjerne eller redusere/stabilisere ei avhengighet skal være trygt. Det må være trygt for brukerne. Jeg forstår det slik at du kjenner elementene: Under innleggelse på avrusing får du individuelt tilpasset medisinsk hjelp av helsepersonell, først og fremst. Personalet er der for å sørge for din trygghet som pasient. Blodprøver undersøkes, medisiner vurderes, urinprøver sikrer reduksjon i tilfeller liknende det du beskriver, pasientene bekreftes levende/pustende opp til flere ganger per natt med masse mer. Alt dette for å besørge din trygghet under deres omsorg. Årsaken til at de spør om du har mat-allergier, vurderer om du har fysiske hjelpebehov eller strør på glattisen på området, det er vel for å ivareta dine behov, helse og trygghet under gode kontrollerte omgivelser under kontroll av helsepersonell.
Du er enig i grunnleggende ideen om hva ei avdeling for rus og avhengighet sine oppgaver og mål innbefatter?


Samtidig leter du litt etter muligheter og erfaringer til å sette deg selv utenfor disse rammene med å bruke eget medikament utenfor den sikkerhetskontrollen den behandlingen innbefatter. Du har ikke bare lyst, men du virker å ha bestemt deg for lenge siden. Vår (les: freakforumet sin) oppgave blir da å betrygge deg slik at du med større selvsikkerhet og redusert angst kan snike med deg egne medikamenter og brukerutstyr. Du ser selv at det kanskje ikke er en helt vanntett plan? Du vet nok like godt som meg at du utsetter/forlenger varigheten på problemet. Jeg tror hovedproblemet er at du egentlig ikke har lyst til å forandre rus-inntaket. Erfaringsmessig er du neppe inne til rus behandling hundre prosent for din egen del. Derfor kverner, undersøker og vurderer du andre muligheter til å få deg ei lita justering mens du fremdeles kan, helst nå mens risikoen for negative konfrontasjoner er mindre tilstedeværende?

^Bare ett gjentakende sammensurium av ideer til selvpleie og egen-medisinering blant pasienter som egentlig ikke har noen sannferdige mål om bot og bedring.

Videre tenker du å oppholde deg utenfor personalets regelmessige kontakt utover hva de oppsøker deg. Da tenker jeg på det du skriver tidligere i samme sitat; det skal jo være ett trygt sted. Der mener jeg de uttalelsene snakker en del imot hverandre. Hvor tenker du ditt bidrag rundt tryggheten for pasient og personal ligger med dette prosjektet?


Du skal altså
| Lure med sterke medikamenter på ett rusfritt sted med sårbare mennesker
| Besørge brukerutstyr for hva som fremstår å være et alternativ til foreskrevet medisin eller sidebruk med varighet over tid. Du skal justere en del ganger, når du behøver egen koke skje i stedet for engangsutstyr?
| Unngå annen oppmerksomhet fra andre enn det obligatoriske, ved å oppholde deg for deg selv.
| Innta medikamentet på farligst mulig måte helt uten særlig mye du kan gjøre selv dersom the shit goes down. Helt ærlig, er det nåla eller dolcontin du er hekta på? Se bort fra ubehag og symptomer fra selve bruket; hva er det du gleder deg mest til, hva er det som utløser ekstra lyst på rus når du hører om eller tenker på rusen fra dolcontin eller injeksjonen av dolcontin?




I ett forsøk på ikke surre meg fast med irrelevante utspring eller aldri bli ferdig, forsøker jeg en litt annen (kanskje) ryddigere metode:
-----BASERT PÅ EGNE ERFARINGER, FØLELSER OG RESONNEMENT-----

- Vil du kombinere ditt eget medikament med den medisinen du får tilordnet av stedets lege, eller kun på egenhånd? Vil du nekte å motta eller innta medikamenter du får foreskrevet, og bruke egne medikamenter som nedtrapping?

- Du forstår at det hverken reparerer eller fjerner abstinenssymptomene særlig mer skånsomt for de fleste brukere med slik nedtrapping du vil ha? Bivirkningene fra medikamentslutt kommer til kjenne uansett, bare ikke like eksplosivt som bråslutt.
^ Litt på spissen kan det oppsummeres i minst 2 muligheter:
Foretrekker du at det føles som du skal dø i en time eller å håpe at du dør i en hel dag?

- Har du forsøkt andre medikamenter som medisin for slik nedtrapping? Ønsker du ikke å forsøke andre alternativer, eller har du opplevd større negative enn positive effekter også av andre medikamenter? Er du motstander/kritiker til statlig regulert medisinering av tunge ruslidelser, eller har noe annet å utsette ett slikt system på? (Hvorfor, hvorfor ikke? Bare nysgjerrig. )

- Har du vurdert risiko for eventuelle konsekvenser side-inntak sammen med annen medisin eventuelt kan bringe, både i dag og neste år? Er kroppen din virkelig så skrikende avhengig av dolcontin etter knappe tre uker? Er du redd for eller tenker/tror abstinensene vil være lik de var etter flere måneders inntak? Er du redd/engstelig/usikker for å være uten rusmiddelet når du først er av?

- Krisemaksimerer og handler/reagerer du i panikk/redsel nesten fullstendig opphengt i hvordan abstinensene kan komme til å bli, eller føler du deg sikker på hva du har i møte fremover?

Jeg opplever nå og da slik eksplosjon av størrelse, betydning og alvorlighetsgrad på problemene som kan oppstå dersom atte hvis om atte fordi derfor det hvis når men eller da. Problemene blir nærmest uhåndterlige i alle elementer som er med på å besørge og kanskje forverre håpløsheten jeg legger i problemene. Men!, med tiden oppdaget jeg en enkelt ting som hadde betydning for alle situasjonene: Evnen til å bruke så mye tid og energi på å argumentere imot ei hver mulig løsning på problemet, kun fordi jeg er de-motivert og ikke har interesse i at problemet blir løst.

^ Hvor lenge tror du jeg kan diskutere hvilken løsning som er optimal for å sende en gjenstand over en lengre distanse? Lengre tid enn det ville tatt å finne ei faktabasert optimal løsning. Hvor mange argumenter tipper du jeg klarer å finne, bare for å slippe å bære gjenstanden selv? Flere enn jeg klarer å telle utelukkende på ett ut-pust. Når vi reagerer slik, sørger vi i større grad for at ting går til faens og blir ett reelt problem. Alt det, bare for ei forhåndsinnstilt overbevisning om mulige hinder (som kanskje, men sannsynligvis ikke kommer) og deres videre konsekvenser.

- Vil du uten unntak søke etter riktig dosering for å føle deg i form til å gjennomgå syke-tiden, eller sier du ja takk mer enn gjerne til en liten ekstra, om så bare for denne gang?

- Hvilke andre årsaker og motivasjoner finnes for å avruse seg selv i skjul ett sted det ikke er tillatt. Funker det ikke bedre å gjøre det på egne premisser uten risiko for sanksjoner? Eller har du utsatt det til du bare MÅ for å delta på opplegget du har påstartet.

-----------------SLUTT---------------------




DISCLAIMER: Jeg skriver ikke her med utgangspunkt i å sette deg i noe dårligere lys eller påvirke deg negativt, så sant det ikke blir en positiv negativ med tiden. Jeg regner med du vet hva det går i, så det er heller ikke direkte belæring og pekefinger. Heller en del synspunkt, spørsmål, synsvinkler et cetera for å kanskje bidra til selvhjelp. Provoserende engasjement kan også være en god kickstarter for nye elementer med positiv påvirkning. Ei heller for å angripe hverken deg eller situasjonen du står i. Jeg mener å inneha svært god forståelse for både følelser, tankeprosesser, handlings-årsaker et cetera. Jeg har både egenerfaring og annen kjennskap til slike situasjoner og problemstillinger, og sant skal bekreftes at det ikke føles noe godt.
Men samtidig tror jeg du innerst inne vet like godt som meg at du ikke velger hverken ei optimal eller effektiv løsning, men du har så veldig lyst til å ta ett par justeringer til. Da finner du raskt mange argumenter for å underbygge hvorfor det beste for deg er å ruse deg frisk på egenhånd dersom du ikke får utdelt det rusmiddelet/medikamentet du har mest lyst på.

Jeg tror du åpner opp for litt større krise enn det vil vise seg å bli til slutt. Jeg tenker også det du vil finne vanskeligst, er å unngå å justere på nytt i armen når du er frisk igjen. Abstinensene står du lett igjennom, med motivasjon stående deg nærme nok til at det betyr noe for deg, på ordentlig. Bare vær ærlig med deg selv; hvorfor er du der? Hvem er du der for? Hva vil forandres om du lykkes? Hva ønsker du å sitte igjen med i egen fortjeneste og positive markeringer når du står på egne bein igjen i fremtiden? Vær ærlig med deg selv og ikke bruk tid på å finne interesser som kan motivere deg for å bedre andres liv. Det er sjeldent godt å leve for andre istedet for seg selv. Det kan være avslappende og befriende å ha ytre motivasjoner og dermed rette fokus bort fra jobben du har å gjøre, men det hjelper deg lite i det lengre løp. Akkurat som en smell. Det er digg der og da, men rentene må betales ved sluttoppgjøret.

Ønsker du å skape omstendigheter for livet ditt du er komfortabel og fornøyd med? Da er tiden inne for å være litt egoist og ta helt egne valg. Da håndterer du utfordringene du har for din egen del. Det er ditt liv, din fremtid, din lykke og glede, dine muligheter for livet. Gjør noe godt for deg selv, men ikke belønning før handling.

Lykke til, jeg tror du klarer deg bedre enn du frykter for. Beklager eventuell ekstra tid brukt på lure på om det er jeg som er flippa her.




TOO LONG;DIDN'T READ

• Lær å bry deg om deg selv
• Lær å kaste opp effektivt
• Lær å kaste opp så skånsomt du klarer
• Lær å ikke reagere negativt på smaken på oppkastet
• Lær å bli komfortabel med å kaste opp
• Lær å kjenne raskest vei til oppkaststedet
• Lær å bestemme hastighet til oppkaststed beregnet fra variablene $Avstand_utgangspunkt $Avstand_endepunkt $Hastegrad $Erfaring
• Lær å akseptere sykdomstid som eget ansvar
• Lær å gjøre for å lære
• Lær å ville deg selv godt