Selvfølgelig eksisterer gud, og jeg er ateist.

Setningen du nettopp leste virker muligens selvmotsigende, en ateist benekter nettopp gud, og det benekte gud gjør jeg, men gud er så mangt. Først og fremst anerkjenner jeg at den «virkelige» verden er den verdenen jeg beveger meg i, den er fysisk og «virkelig». Jeg anerkjenner også eksistensen av den metafysiske verdenen, den er ikke «hard og virkelig» men heller slik jeg opplever den fysiske verdenen. Jeg tolker sansene mine og skaper ideer og tanker i den metafysiske verdenen.

Dermed kan jeg når som helst også skape gud, så lenge kristne fortsetter å skape en gud i tankene sine kan jo ingen si til dem at gud ikke eksisterer. Så når en kristen kommer til meg med gudesynet sitt er jeg interessert i vite om ideene og tankene til min religiøse venn, til tross for at jeg selv ikke tror på gud. Det jeg merker er en gjenganger blant kristne er at gud er mer en kraft som bare er, enn en guddommelighet med en bevissthet, det var en digresjon. Alt jeg trenger for å bevise guds eksistens er en kristen person, som tror på gud. Problemet kommer når noen vil hevde at gud eksisterer i den «virkelige» verden, noe gud ikke gjør. Men gud påvirker den virkelige verdenen på mange forskjellige måter, og i flere religioner, fordi ideen skaper handlinger blant troende.

Ideen om gud ble nok skapt grunnet behov for en forklaring, og siden utnyttet til å samle folk og nærmest binde befolkningen slik at kontroll ble lettere å ivareta, ihvertfall i Europa. I dagens samfunn har vi kommet så langt at vi ikke behøver religion for å forhindre at mennesker oppfører seg umoralsk mot hverandre, gud er død. La oss, som en sivilisasjon, ta skrittet videre og dele normer og religion i fra hverandre.