Jeg er enig med alle dere. Jeg vet at jeg kan ikke "fikse" henne, heller ikke løse problemene hennes. Jeg har lest mye om det, hun har vært hos en psykolog, hun har snakket med lærerne på skolen, foreldrene vet. Jeg prøvde å få henne til å gå til en annen psykolog (hun likte ikke denne hun snakka med), men hun ville ikke. Hun ville heller ikke snakke med foreldrene (moren gråt, så hun ville ikke snakke om det mer), og det skjønner jeg. Hun er aktiv, spiser sunt, det er ikke det som er problemet. Hun har hatt det, fra det jeg husker, i 5-6 år, så det er ikke bare et "phase". Hun kunne skrike "jeg kutter meg og har selvmordstanker", men skolen ville ikke gjort noe, ja, det har hun faktisk gjort. Og vist fram armene, og snakka om det høyt, jeg tror ikke andre er ivrige til å hjelpe, så, om det er noe man kan gjøre, så er det jeg som gjør det eller henne.

(Og ja, jeg er ganske ung-)