Personlig ville jeg heller håpe på det stikk motsatte hvis jeg selv skulle havne i en tilsvarende situasjon: At jeg, i-det-fuckings-minste på dødsleiet, innså en ting eller tre om verden og kunne møte verden med visshet om at jeg hadde lært noe. Ubehagelig som faen, men hva med alternativet? Å dø lykkelig og uvitende? Jeg er en kortlivet og fungibel kjøttsekk på et unnselig støvkorn som farer blindt gjennom verdensrommet mot undergangen; jeg er ubetydelig nok som jeg er og ser intet behov for å utslette meg selv ytterligere.