Jeg synes folk må få gjøre akkurat som de føler for.

Selvsagt vil det kunne oppleves trist, vanskelig og fortvilende for pårørende, og jeg har absolutt sympati for at man kan føle seg maktesløs når et nært familiemedlem ikke vil ta i mot behandling med vitenskapelig bevist effekt.

Men det er mange ting som kan påføre ens nære relasjoner både sorg og angst. For eksempel er det mange foreldre og besteforeldre rundt forbi som fortviler over at barnet deres ikke er religiøst, er homofil, eller på grunn av valg av livspartner, for å nevne noen ytterst få eksempler.

Skal vedkommende ta hensyn til sine nærmeste i disse situasjonene?

Ett moralsk spørsmål vil dóg være hvor langt man skal kunne tøye strikken, hvor det til slutt får direkte konsekvenser for samfunnet, uten å miste retten til offentlig støtte.

Ta Tarjei som eksempel: Han har vært klar over tilstanden sin i flere år, har konsekvent sagt nei til konvensjonell behandling, og har sverget til blant annet kål, CBD og grønn te som medisinering. Etter langt om lenge og lengre enn langt, har han til slutt landet på at den alternative behandlingen han valgte ikke har hatt ønsket effekt. Kreften har fått vokse fritt, og sykdommen er til slutt vesentlig mer omfattende enn den sannsynligvis hadde trengt å bli. Behandlingen blir også vesentlig mer omfattende, med tilsvarende kostnader.

Hvor lenge skal Tarjei kunne avslå tradisjonell skolemedisin før han sier fra seg retten til offentlig finansiert behandling? Hvor store ekstrakostnader skal vi som samfunn være villige til å ta for at han skal kunne eksperimentere med alternativ behandling, som de fleste av oss vet ikke vil ha noen effekt uansett?

Dette er for meg personlig et større dilemma, enn om han skuffer foreldrene sine ved å si nei til helsetjenesten. Ikke fordi foreldrene ikke påføres en netto smerte like stor som den samfunnet vil lide av grunnet behandlingsvalget hans, for det er jeg sikker på at de vil, men fordi det har en direkte effekt på omverdenen. Man kan selvsagt si at det har en direkte effekt på foreldrene hans også, men det er et resultat av hans personlige livsførsel, og den synes jeg man skal ha full råderett over. Effekten på samfunnet, derimot, er et resultat av at han avslår tradisjonell behandling, og der er jeg mer usikker på om det er riktig at regningen skal tilfalle oss alle.

Om det er én ting man eier her i livet, og selv bør få ha full styringsrett over, så må det vel være nettopp sitt eget liv. Derfor er jeg helt og fullt for at man skal kunne velge egen type behandling, hvor flåsete den enn måtte synes å være for oss litt mer tradisjonelle mennesker. Hvor store, totalt unødvendige ekstrakostnader man skal kunne påføre samfunnet, er en vanskeligere problemstilling. Det er tross alt menneskelig å feile, og mange lidelser som behandles i dag, er resultat av egne valg på ett eller flere stadier av livet. Jeg klarer egentlig ikke å lande på en konkret mening her, men dette er noen av mine tanker rundt denne problemstillingen.