Jeg pleier definitivt ikke å bagatellisere mobbing mellom barn, og jeg vet godt at personlig kristne er en "lovlig" gruppe å ha fordommer mot i Norge. Det er likevel både noen nivå- og vesensforskjeller her:

Jirde Ali har vært utsatt for helt drøy offentlig og privat hets siden hun var nitten. Ikke av typen "du feirer ikke jul, du er rar", men "søl bensin over henne og tenn på" og "du burde blitt voldtatt med en kaktus". Leste du sånne ting om deg selv i nettavisene da du var tenåring? Fikk du det på tekstmeldinger eller slengt etter deg på gata av vilt fremmede folk som var dobbelt så gamle som deg? Gikk du med voldsalarm da du var 19?

Det som gjør henne utsatt er egenskaper hun ikke kan skjule. Som personlig kristen blir du ikke singlet ut i mengden. Det blir hun som mørkhudet kvinne. Det er ikke noe sted utenfor sitt eget hjem der hun ikke risikerer å bli angrepet uprovosert av en tilfeldig forbipasserende. Hun blir selvsagt ikke alltid trakassert, men risikoen er der alltid. Det er ingenting hun kan gjøre for å gå under radaren en kveld, bare for å få slappe av noen timer. Hun er en blink 24/7.

Jirde Ali bryter med både konservative muslimske og islamkritiske og antifeministiske normer, og er utsatt fra alle kanter. Hun er ikke en del av noen enhetlig, beskyttende samfunnsgruppe hun kan identifisere seg meg og føle seg trygg i. Hun står frem som enkeltperson og representerer seg selv, ytrer sine egne meninger, utøver sitt virke offentlig. Hun må faen meg være definisjonen på det motsatte av et lettkrenket smowflake.

Jeg er enig ned deg i at han trolig ikke er rasist dånn innerst inne, men hvis vi først skal synse: Det er ingenting jeg har lest om denne episoden som tyder på at det var ment som humor (hvilket er litt relevant, all den tid det var unnskyldningen hans). Imo er det textbook eksempel på en fyr som føler seg tråkket på fordi noen ikke responderte slik han ønsket på slengbemerkningen hans (her: å tiltale henne på engelsk). Dette er en vanlig reaksjon hos enkelte typer selverklærte alfamenn når en kvinne ikke ler av morsomheten deres, ikke blir underdanig av arrogansen deres, ikke blir provosert av fornærmelsen deres, ikke blir flau av ertingen deres eller ikke blir sjarmert av flørtingen deres. Da blir det fragile egoet deres såret, og det kan bare ikke gå ustraffet. Man må etablere hvem det er som har overtaket, som betyr noe og som har støtte hos de rundt (det er nettopp grunnen til at unnlatelsessynden til de rundt er så stor, det er deres aksept som er valutaen i denne innbilte maktkampen). Det brå skiftet fra klønete innledning til blindt raseri, godt beskrevet av Jirde Ali, er ganske avslørende. Dette er ikke et spesielt unikt fenomen.