Finnes like mange forskjellige psykologer som det finnes i klienter (dog tvilsomt med like mye variasjon). Har selv hatt én "runde" med psykolog pga angst og PR/DR, med litt delte meninger. Først og fremst må det understrekes at probelmene mine kommer i perioder, og i akkurat dette tilfellet hadde jeg blitt "frisk igjen" av meg selv i løpet av tiden jeg stod på venteliste, men tenkte jeg først kunne gjøre det nå som jeg var oppi det, og at det ville være interessant/lærerikt.

Jeg likte psykologen min, til tross for at vi var veldig forskjellige personer (men husker jeg fikk litt mer tillit da han fortalte at han selv har hatt veldig tøffe perioder med angst, selv om de antakelig freier seg om noe annet enn mine). Litt rart at jeg ikke husker mer om hva vi pratet om gjennom alle disse sessionene, men virket som han lærte av meg minst like mye som jeg lærte av han, siden han fikk høre mye historier som ikke kunne sammenlignes med tidligere klienter(han var riktignok ganske ung), og sto ved min side da resten av Nidaros DPS mente jeg nesten burde påtvinges behandling for alkoholisme, der han gjorde det klart at jeg bare er en som liker å drikke litt mer enn folk flest, uten at det er snakk om noe omfattende alkoholproblem. Generelt en hyggelig fyr jeg fikk inntrykk av at både hadde stor tro på meg og syntes det var interessant å høre på mine historier og virkelighetsperspektiver. Bare det gav meg mye ekstra, da han selv sa han lærte mer av å snakke med meg enn time enn en vanlig dag med studering. Selv om vi egentlig var enige om at vi var like langt da "behandlignen" var ferdig, husker jeg tilbake på det som en måte å bidra til å øke sine ferdigheter og se ting på nye måter.

På den andre siden var det ikke noe spørsmål om at han var for låst til litteraturen (kanskje forståeilig nok), og slet med å operere utenfor de begrepene han alltid måtte tvinge ting inn i. Ofte føltes det ut som jeg bare fikk en leksjon i hvordan angst fungerer (som jeg føler jeg allerede har lest nok om), og når det gjaldt bruk av psykedelika (som var en av de viktigste pådriverne til tilstanden), var han fullstendig blank. Mener å huske jeg sa til han at han tross alt er en psykolog, og nesten burde føle seg pliktig til å utforske sinnet sitt mer for å kunne gjøre jobben bedre. Jeg har skjønt at det er mange mennesker som blir psykologer fordi "det er spennende" (no shit, hvem syns ikke det?), og at de har karakterende (som ikke nødvendigvis er positivt korrelert med empatiske og menneskelesende evner). Er vanskelig å vurdere hvor hjelpsomt det var. Både fordi han var mer eller mindre nyutdannet og fordi jeg hadde det helt fint gjennom perioden jeg gikk dit. Var likevel lærerikt å se en psykolog i praksis, og selv om han kanskje ikke var den best egnede for jobben likte jeg at han faktisk tok til seg det han forsto av meg, og faktisk brukte masse tid og krefter på å lese seg opp på temaet til neste session, bare for interessens skyld. Alt i alt må jeg likevel desverre si at han i stor grad bekreftet min mening om at ikke karakterer burde være opptakskriterier. Uansett håper jeg han har klart å hjelpe flere ved kunnskapen jeg ledet han inn mot. Dette i seg selv gjorde faktisk situasjonen min litt bedre. Ser han fortsatt praktiserer i dag, noe jeg er glad for, og håper han fortsetter med. Kjernekar jeg gjerne kunne tenke meg å møte igjen når han har litt mer erfaring.