Nick Bostroms simuleringshypotese er kanskje interessant nok som en øvelse i kritisk tenking, men det er muligens mer sannsynlig at dette er mer en utfordring innen det metafysiske, filosofi eller omså kosmologi (hvis man legger godvilja til). Ren fysikk er det i alle fall ikke. Det blir så abstrakt og så lite spesifikt, vi kan jo eksempelvis gå i de tankene at hvis vi godtar at vi selv som en simulering skal kunne simulere univers så er det jo samtidig også nærliggende å tro at de som simulerer oss også er simulerte? Vi kan dra dette videre i det uendelige, og tilgjengelig ressurser for vår stakkars prime move eller unmoved mover vil vel opphøre eksponensielt (eller hva enn big-o notasjon som gjelder her). Skal vi simulere noe må vi nødvendigvis allokere ressurser i en eller annen form, ressurser som allerede er simulerte og allokerte over oss. Ad infinitum tror jeg det blir et noe problematisk premiss å gå god for og samtidig bevare sine fulle fem.

Jeg har ikke kilden tilgjengelig her og nå, men fra det jeg kan erindre fra en paper jeg leste i 2017 vil det kreve rundt en terabyte med data for å lagre 20 spinntilstander for en enkelt partikkel (her kan sikkert myoxo korrigere). Jeg tror man fort ville ende opp med å måtte ødelegge sitt eget univers for å oppnå tilstrekkelig med ressurser for å få dette til. Det er selvfølglig kun en antagelse fra mitt syn. Men hva skulle egentlig en entitet som har kunnskap nok til å kunne simulere og lagre slike kvantetilstander, kunne tjene på å simulere oss? Hva skulle de lære som de ikke allerede vet? Er det ren underholdning?

Jeg tror det er langt mer interessant og utviklende å utforske universet i måter vi faktisk kan verifisere. Ny sanseteknologi gir oss nye muligheter til å dykke inn i det vi ikke kjenner. Vi har eksempelvis så langt ofte og stort sett brukt det elektromagnetiske feltet til å se på universets historie. Det er kjempebra, men våre målingsdata stopper opp på sett og vis i det vi skal forsøke å si noe om en tid der elektroner, fotoner og slikt i det hele tatt ikke eksisterte. Vi kjenner til den elektromagnetiske bakgrunnsstrålingen og kan fint måle og representere det med WMAP og lignende eksperimenter og her oppnår vi stadig høyere grad av oppløsning! Hvor gammelt var universet på dette tidspunktet? Vel rundt 300k år eller der i høgget. Det gir oss veldig mange år å spekulere i som vi ikke har ordentlige forutsetninger for å si noe om. Men så har det blitt sånn at vi nå kan begynne å få data fra helt andre felt, som vibrasjoner i gravitasjonsfeltet som vil kunne gi oss adskillig mer informasjon om de årene vi ikke kjenner så veldig mye til annet enn spekulasjoner. LIGO er et godt steg på vei, men de målerne som er laget til å sammenlagt kunne gi oss ett målepunkt er kun dét. Ett eneste målepunkt. Som en analogi kan vi skille på om det er natt eller dag, men ikke hvor sola er. Vi må ha en mengde synkroniserte målere over et enormt område, og vi må sende de ut i rommet og rent praktisk lage et gravitasjonsbølgebasert phase array for å få informasjon om bakgrunnsvibrasjonene i gravitasjonsfeltet. Det alene er mer interessant og sannsynligvis mye mer utviklende enn spørsmålet og tankene om hvorvidt vi er simulerte eller ikke med mange mange ordensstørrelser. Det vil kunne gi informasjon om gravitasjonsbølger i en tid hvor lys er for alle praktiske forhold, ikke eksisterende. Som en bonus vil slikt kanskje også besvare selve simuleringsspørsmålet. Men det fordrer mulig at vi bruker mer tid på måling og verifisering enn tankene (som og forsåvidt jeg anser irrelevant nå) på hvorvidt vi er simulerte eller ikke.