Selv om jeg er enig i at mye av dagens narkotikapolitikk er avleggs er det et interessant etisk spørsmål. Om du ser på de samfunnsøkonomiske kostnadene relatert til rus er de enorme i form av medisinsk hjelp, hærverk, arbeidsuføre og så videre. Samtidig kan det argumenteres for at individer som bruker rusmidler som en måte å unnslippe en vanskelig situasjon ikke vet hva som er best for de selv, men velger enkleste utvei for å slippe å ha det vondt.

På den andre siden bruker vi også veldig mye ressurser på å arbeid mot narkotika som ikke nødvendigvis er hensiktsmessig. Blant annet kan det at noen røyker hasj i helgene gjøre at de mister sertifikatet og får merknader på rullebladet sitt så arbeidsmulighetene og utdanningsmulighetene deres blir begrenset selv om de ikke nødvendigvis har gjort noe som er værre enn å drikke alkohol. Så narkotikapolitikken er i mine øyne moden for en reform, spørsmålet er bare hvordan og i hvilken grad det kan gjøres.

Å si at staten drar ned de som trenger hjelp mens de går på NAV blir noe selvmotsigende, det ser du vell selv også? Generelt er det også sånn at politiet ser gjennom fingrene når det kommer til straff av de som de allerede vet sliter, det er for eksempel ikke slik at de følger etter de som er å henter sprøyter i Tollbugata selv om det er innlysende hva de skal gjøre.