En forutsetting for å diskutere et tema er jo at du vet hva du prater om.
Synsing har pent lite å gjøre i en diskusjon, da de fleste diskusjoner baserer seg på utveksling fakta.
Med mindre det er snakk om egne erfaringer, men da er det ikke så mye diskusjoner lenger, det blir mer drøfting og reflektering, og det er noe annet.
Da kan man gjerne dra synsing og følelser inn bilde.

Selvfølgelig kan man diskutere egne erfaringer også, men da er det en forutsetning at du har gjentatt den erfaringen så mange ganger at du kan dra ut en saklig konklusjon ut av det hele, at du har opplevd en ting to ganger gir deg ikke grunnlag for å danne en mening du kan diskutere etter.

Inviterer du til diskusjon så går jeg ut ifra at du har gjort hjemmeleksa di og at du legger igjen personlige meninger hjemme.
Hvis du da kan legge fakta på borde som løser opp argumentet mitt, da er det opp til meg å spise en kamel og kunne si at vet du hva?
Jeg tror faktisk du har rett, men hvis du ikke kan komme med et argument som kan verifiseres med troverdige kilder, og du nekter å sjekke opp mine påstander fordi du mener at du har rett, enkelt og greit sånn er det bare.
Da ser jeg ingen grunn til å ikke senke båten din.

Kort sagt så handler det ikke om å være redd for å ta feil, for det kan alle.
Det handler om å kunne se at man tok feil og svelge den kamelen uten å ta det personlig.
Er du veldig cocky så legger du også opp til å bli overkjørt av en supertanker lastet med et argument formulert med et snev av forakt.
Men om man setter opp ordene sine slik at motparten ikke tolker det som «veldig høy på seg selv han der da», så vil man i de aller fleste tilfeller også få helt normale ord uten hersketeknikker i retur.