Hei.

Jeg har vært i et forhold fra jeg var 16-21. Han ruset seg en del, var ekstreeemt sjalu, og pleide å misbruke meg en del psykisk. Han sa helt forferdelige ting, som gjorde at jeg fikk veldig mye angst og synet mitt på hva som var kjærlighet i et forhold ble forferdelig vridd..

Når jeg klarte etter 6 år å ta til mot å komme meg unna, møtte jeg en fyr som virket verdens snilleste. Jeg var så ødelagt psykisk på denne tiden at jeg trodde det var normalt å for eksempel: ikke dra på byen med vennine, ikke snakke med gutter, ikke drikke alkohol uten eksen min, ikke sove hos venniner osv osv. hvis jeg skal dra opp alle eksemplene kan jeg sitte her i år og dag.
Men jeg møtte som sagt en veldig snill gutt på 27, da jeg var 22. Han var så snill mot meg, betalte mye av mat, ferier osv. og synes det var helt greit å for eksempel la meg dra på byen med venniner samtidig som han ble hjemme. Han var aldri sjalu, og siden jeg kom fra et forhold/ hjem hvor dette ble straffet psykisk (noen ganger mild vold) så ble jeg helt fra meg. Jeg ble skikkelig forbanna på nåværende type fordi 1. han var aldri sjalu noe som i midt hode måtte bety at han ikke brydde seg, 2. lot meg dra på byen ALENE med venniner, og noen ganger videre på nash hvor det var gutter. Sånne type ting. Dette gjorde som sagt at jeg trodde at han ikke brydde seg, jeg ble kjempesint på han og sa at han umulig kunne bry seg når han ikke var sjalu. Jeg trodde helt genuint at han ikke var redd for å miste meg. Jeg følte meg så dårlig og var så vridd i tankegangen at jeg måtte se at han var sjalu og måtte nekte meg ting fordi da viste jeg at han var redd for å miste meg, noe som ga meg en god følelse. Dette var kjærlighet tenkte jeg.

Etterhvert så ble jeg mer og mer «normal» og skjønte at det ikke var han som ikke brydde seg, men han ville at jeg skulle ha det bra.. og hvertfall ikke bestemmme over meg. Det er jeg veldig glad for idag!

Men plutselig så begynte jeg å merke at oppførselen hans ikke var så bra som jeg trodde, etter en liten stund begynte han å kalle meg mye stygt. Vi prater bare engelsk siden han er fra Nederland, men det var mye «dumb» (dum), «dumb cow» (dumme ku), «dumb/ stupid bitch», «lazy bich» osv.. men dette skal sies at han bruker disse ordne om andre også.. hvis vi er på fest for eksempel, og han ser en jente han synes er dum så kan han finne på å si til meg «look at that stupid bitch, fucking cunt». Sånne ting går igjen..

Nå har vi vært sammen i 5 år, og når man hører at man er en lazy stupid bitch i noen år går det selvfølgelig utover selvtillit. Jeg tok opp dette MASSE med han i førsten, uten at det hjalp noe. Han bare fortsatte.. og siden han drikker et par-3/4 øl daglig så blir han utrooolig frekk i kjeften når han begynner å bli beruset. Jeg har begynt å isolere meg en del etter dette fordi jeg orker ikke dra på fest med han når det bare ender i drama uansett. Da ble det til slutt feil det også, nå var jeg jo en stupid lazy bitch som ikke gadd å gjøre noenting…
Nå kan jeg vel ikke motsi at jeg har blitt veeeldig lat, fordi jeg isolerer meg for det første og synes det er uinteressant og gjøre noe. Legen min mener jeg er deprimert..
jeg sier det til han, og da får jeg til svar at: tror du ikke andre er deprimerte her i verden enn du? Men man klarer å ta seg sammen for det, mener han.
Han har hatt en tøff oppvekst, så han vet hvordan det er å ikke ha det så bra.
Han ble også sagt mye stygt til av sin mamma da han var liten at han var dum, ubrukelig, fikk ikke lov å gå på fotball/ ha kjæreste osv fordi det var for dumme folk. Så ordet «dum» er brukt hyppig. Hun kom jevnlig inn på rommet hans og sa at hvis han ikke sovnet med en gang så skulle faren komme å drepe han, helt forferdelige ting.

Etter jeg har sagt en million ganger hvor mye dette har brudd meg ned psykisk over flere år, og han har jo sett det også… jeg eier ikke selvtillit lenger forhold til det jeg gjorde før. Før var jeg kjempesikker seksuelt, jeg kunne danse på fest osv mens nå er alt borte. Og han vet at alt det der kommer av at jet ikke føler meg bra lenger..

Heldigvis har han sluttet med dagligdagse ord som «dumb, lazy bitch» osv. Så det er jo bedre, men selvtilliten min blir IKKE bedre. Jeg isolerer meg enda, og har snart ikke venniner fordi jeg er redd for at han skal kalle de dumme osv. det har skjedd før nemlig.
Men når vi krangler så kommer det igjen, hvor dum jeg er, hvor lite hjelpsom jeg er med ting som han trenger hjelp til (som for eks. Han skal i rettskap for å prøve å få hevet et boligkjøp han har gjort pga alvorlig feil ved boligen).. dette synes jeg er utrolig sårende at han sier fordi jeg føler at jeg VIRKELIG har stått på å hjulpet han alt jeg har kunnet i den saken, sier jeg det får jeg bare svar om at «ja, det var mye hjelp du» på en sarkastisk måte.. jeg kunne sikkert gjort det bedre selv sier han. Dette sårer meg jo veldig når jeg føler dette ikke er sant. Jeg føler han alltid skylder på meg, hvis noe går galt. Så jeg sliter veldig med å klare å få tilbake selvtilliten igjen. Jeg har også begynt å ruse meg, mye pga dette. Så han har også kalt meg jævla junkie osv… og jeg mener ikke å late unnskyldninger for rusbruken min, men jeg VET at det er en stor del av at jeg ikke har vært lykkelig med han tidligere som har fått meg helt på feil spor.

Selvom han har blitt en del bedre nå, så er det jo jeg som er «problemet», fordi jeg har vanskeligheter med å stoppe. Så nå er det liksom jeg som er drittsekken. Jeg har unnskyld meg mye for dette.

Også kommer det til sexlivet da, sexlivet suger så sinnsykt. Vi har aldri sex og har vi sex, så kommer han og bryr seg ikke om meg. Jeg sier at jeg ikke klarer å leve sånn og får til svar: at hvis jeg lagde litt mer mat, lagde det litt koselig hjemme så ble det noe på meg. Dette er vel det som har ødelagt meg mest. Jeg «fortjener» ikke sex, med mindre jeg lager mat for eksempel. Men lager jeg mat, så er kyllingen for tørr.. også blir det ikke noe da heller.
NÅ HAR JEG JO SELVFØLGELIG MISTET HELT LYSTEN. Jeg tar aldri intiativ lenger, fordi i førsten dyttet han meg bort fordi han «ikke følte seg bra», «var trøtt/ stresset» osv. så vi har ikke sexliv… for han tar heller ikke intiativ. Jeg har desvere vært utro pga dette, og jeg er IKKE typen til å være utro. Jeg får fort dårlig samvittighet, men uansett hvor mye jeg har prøvd å få til et sexliv så har det ikke gått. Derfor så har jeg måttet få «dekket» behovet mitt da jeg har vært ruset, og desverre angret som helvette i ettertid. Uff. Det har jeg sluttet helt med da, for 1 år siden. Nå lever jeg i ufrivillig sølibat…..

Jeg har spurt om noe er galt men han mener ingenting er galt, sier bare at han aldri har vært så fokusert på akkurat det. Det er nytt for han sier han.
Men når jet nevner at nå er jeg så drittlei alt så sier han at selvfølgelig vil han bygge et bra sexliv med meg. Og da sier jeg bare: JEG tar IKKE intiativ, det får du gjøre… etter alt som har skjedd. Tror du det noengang skjer? Nei!

Han kan fortsatt kalle meg litt stygge ting i krangler men det har roet seg litt nå.

Så da kommer kanskje det dumme spørsmålet: er dette normalt? Er dette noe å reagere på? Eller er det normalt å kalle partneren sin stygge ting? Han sier aldri unnskyld, på de 5 åra vi har vært sammen så kanskje 3 ganger. Men han prater ikke om følelser, det er vanskelig for han.

I tillegg det med sexen, det kan jo UMULIG være normalt??? Og jeg vet han ikke er utro, det har jeg hatt ganske så god kontroll på.

Hva gjør man i en sånn situasjon? Han mener jo at han vil forbedre seg, men det skjer ingenting.. er det noe jeg kan gjøre/ vi kan prøve? Eller er dette dødfødt?

Beklager langt innlegg, håper på svar. Jeg er 27 forresten og han er 33.