View Single Post
Oppdatering:

Den siste innspurten er faen meg en seig en. Mens de fysiske abstinensene er overvunnet har fortsatt ikke heroinen gitt slipp på det mentale jerngrepet. Enda jeg har klart å gå på jobb clean, trene clean og være i godt humør clean så er følelsen enda den samme hver morgen: "hvor faen er heroinen!?" farer gjennom hodet før jeg engang registrerer den ringende alarmklokken. Jeg fikser, jeg røyker - og jeg kaster resten i dass mens jeg forbanner min egen svakhet. Siden lørdag har jeg kastet heroin for flere tusen.

Dette er en vise jeg har hørt altfor mange ganger og aldri vil høre igjen. Å vente på å samle styrke nok til at det skjer av seg selv er like naivt som arrogant, jeg vet jeg faktisk må ta konkrete grep for å få slutt på dette. Følgelig har jeg kuttet all kontakt med eksen, har avsluttet noen belastende (og inkriminerende) aspekter av hverdagen, og jeg vil ikke tillate meg selv eksponering for øvrige rusmidler. Samtidig er jeg nå engasjert i to idretter samt vektløfting, noe som gir meg en total på 6-8 treninger i uken. Jeg har hatt utrolig progresjon innenfor alle 3 den siste uken, og det å se hvor mye bedre jeg presterer sportslig er den kanskje største motivasjonen jeg har i hverdagen. Jeg føler meg som en maskin.

Så med disse endringene implementert går jeg mot finalen denne uken blir: Jeg vet jeg kan overvinne dette nå, samtidig vet jeg at jeg MÅ overvinne dette nå. Drar det ut så mister jeg initiativet, og er det en ting jeg vet så er det at heroin ikke kan overvinnes sakte men sikkert. Jeg må knuse denne avhengigheten i løpet av de neste dagene. Hvis ikke er jeg for svak og må komme meg til legen, en løsning som for meg er ekvivalent med selvmord.

Når det gjelder bok så er det faktisk noe jeg har tenkt på før. Om ikke noen vil publisere det så vil det uansett ha en terapeutisk egenverdi for meg. Men før det er vits å fantasere om å skrive om en seier må jeg først vinne den.