Kjenner meg igjen i dette her dessverre.
Jeg røykte mye weed fra jeg var 17 og 18. Er 19 nå og føler egentlig jeg ikke hadde for godt av det. Det gikk ekstremt greit mesteparten av tiden; satt og koste meg med serier og musikk. Jeg røykte som regel alene, og til slutt ble tiden på marihuana brukt til å tenke over livet mitt. Livet mitt er bra på alle mulige måter, unntatt det sosiale. Jeg sliter med at jeg ofte føler at jeg går glipp av gledene ved ungdommen. Mens alle andre er ute og fester og har hensynsløs moro, tilfeldig sex, gjør idiotiske ting som de kommer til å angre på sitter jeg her alene i kjelleren min og sturer. Det er også grunnen til at jeg begynte å røyke. I starten var det (som du nevner ofte) å komme seg vekk fra virkeligheten, på en måte mitt eget lille eventyr. Det endte med at hver gang jeg var fjern funderte jeg over livet mitt og alle de negative tingene ved meg, og hvorfor jeg ikke har en "A4-ungdoms-fase" eller hva man skal kalde det. Jeg satt bare og tenkte over alle tingene som var feil med meg og jeg klarte ikke la være å analysere meg selv som person og personlighet. Dette førte til at jeg følte meg veldig revet vekk fra hvordan jeg tidligere følte verden var, noe som førte til at jeg fikk en eller annen form for angst. Jeg fortsatte og røyke og analyserte da så klart forskjellene jeg følte og hva det kom av. Det endte med noen skikkelig badtrips hvor jeg trodde jeg aldri kom til å føle meg normal og at jeg ikke passet inn i det hele tatt. Disse tankene kommer ofte i konflikt med hvordan jeg egentlig er, da jeg egentlig er veldig sosial og passer godt inn med mennesker uansett hvordan de er, dog jeg tenker mye på hvordan jeg bør oppføre meg, noe som gjør at jeg føler meg litt låst i situasjoner jeg kommer i.

Jeg har ikke røykt på rundt tre måneder nå, rett og slett fordi jeg ikke tørr. Jeg har et stort ønske om å gjøre det dog, for jeg har opparbeidet meg en frykt for forandret sinnstilstand, og har en idiotisk tanke om at kanskje det å være fjern uten å analysere og gå helt OCD kan få meg til å roe ned litt. Jeg tror ikke helt på dette selv, selv om jeg skulle ønske det, og holder meg så langt unna. Sliter som sagt med at jeg har litt angst for forandret sinnstilstander, i og med den siste tiden har det alltid bringet med seg ekstremt negative følelser. Er redd for at jeg kanskje har fått en grad av depersonalisering, det hender jeg begynner å tenke over det jeg ser, eller handlingene rundt meg ikke gir meg den følelsen den burde gjøre. For eksempel; jeg slapper av ute i solen og ser utover havet, jeg husker at jeg nøt øyeblikket før og at det var avslappende, men så får jeg en panikkfølelse fordi jeg er redd for at det ikke gir det samme som det engang gjorde; jeg føler meg litt følelsesmessig avstumpet.
Hovedproblemet er at jeg er blitt en veldig analyserende person; jeg tenker igjennom absolutt alt. Og jeg har en sterk frykt for psykiske problemer, og dette gjør at hver gang jeg føler at noe er galt i tankegangen min analyserer jeg det og skremmer meg selv med at jeg kanskje har problemer i hodet som ikke kan fikses. Ironisk nok så er min frykt for psykiske problemer det eneste psykiske problemet jeg føler jeg reelt har. For jeg klarer alltid å ankre meg selv i virkeligheten når jeg begynner å få panikk eller angst-ish følelser. Det har vært 2 episoder hvor jeg har fått skikkelig angst og måtte legge meg til å sove fordi jeg hadde så tankekjør på negative ting jeg ikke klarte å stoppe (dette var uten å være fjern, noe som skremte meg veldig)
Jeg vet ikke helt hva som er meningen med denne posten, men jeg føler jeg egentlig bare må lufte disse tankene. Det har slitet på psyken min i det siste, og har vurdert å snakke med fastlegen min. Jeg vet ikke helt hvor jeg skulle begynt; tror dette problemet har mest med min tankemåte og sosiale situasjon, og så har weed dyttet det over kanten og gjort at det opptar meg mye mer enn før. For jeg har øyeblikk hvor jeg bare tenker; hva faen, jeg har jo ikke noe problemer? og jeg føler at alle de negative tankene mine er så unødvendige og urealistiske, men så neste dagen tenker jeg "ja de er dumme de tankene, men " også begynner jeg å analysere.
Føler egentlig bare at det er mye rot i hodet mitt og jeg gjerne vil ha litt orden, men jeg tenker at det kommer med tid. Og at jeg egentlig bare må slutte med å være så opphengt i negative ting. Det er lettere sagt enn gjort, og noen ganger klarer jeg rett og slett ikke å holde reddselen for å ende opp som den super sære ensomme mannen som ingen liker og som ikke har noe kontroll i livet unna. Men jeg prøver hardt å bare godta slik ting er, og bare nyte livet.

Noen som har noe kommentar eller noen råd? for jeg tar imot alle
Sorry om innlegget ble litt rotete og uoversiktlig, er som sagt en ung mann sin slags tanke-utløsning