Det morsomme er at doping egentlig er en implementasjon av fangens dilemma. Ta et forenklet system med to utøvere. Videre, la oss akseptere at doping har potensielle helsemessige og karrieremessige konsekvenser, men at det medfører en stor konkurransemessig fordel

Nå, hvis ingen doper seg, så får de ingen problemer, og konkurrerer som jevnbyrdige parter. Hvis begge doper seg, så får de den samme fordelen og fortrinnet opphører, og de stiller fortsatt som jevnbyrdige. Imdilertid blir de begge belemret med risikoene. Det er derfor bedre for dem om begge ikke doper seg enn at begge gjør det. Men, siden begge trygt kan anta at den andre resonnerer på denne måten, så er det best å dope seg likevel slik at man ikke taper. Altså, et paradoks.

Løsningen, slik jeg ser det, er å fjerne profesjonaliteten. Mulig jeg er naiv her, men hvis det ikke er særlig mye penger i sporten, så er det vel heller ingen som vil utsette seg selv for konsekvensene av doping? Eller?