Jeg hadde to intensjoner ved å ta det skumle skrittet og prøve dette, og jeg har sittet på gjerdet i 4 år før jeg turte dette.

1: Bli kvitt frykten fra at dette er farlig/ubehagelig, fordi jeg fikk en veldig dårlig opplevelse da jeg hadde prøvd dette før på Vestlandet.
Jeg hadde da valgt meg ut helt feil "shaman" ( La oss kalle ham Scaman fra nå av, for det er det han er... en scam.) som bare hadde prøvd dette ett par ganger før sammen med en ekte shaman.
Han mente at dette var noe han bare måtte gjøre selv "fordi universet hadde fortalt ham dette". Han var vistnok også plutselig født som shaman ifølge ham selv og da måtte alle kritiske røster fra andre shamaner bare være ren misunnelse på ham for at han hadde "forbigått dem" etter bare to helger, mens de måtte studere i mange mange år for sin kunnskap. Så det MÅTTE jo være ren og skjær sjalusi, og da kan det jo ikke være genuin kritikk/bekymringsmelding.

Jeg hadde egentlig bestemt meg for at dette her skulle jeg aldri gjøre igjen etter min første erfaring. Heldigvis ble jeg fortalt av noen andre om at dersom jeg besøkte en ekte Shaman, en som har studert dette og reist ned til Sør-Amerika for å lære kunsten, så ville resultatet bli noe helt annet.

2: Finne ressurser i megselv som jeg trengte for å komme meg ut av tvangstanker, lære meg å se det positive i ting, klare og være tilstede i nåtiden og ikke fastlåst i dårlige ting som stjal energi. Jeg ønsket å bli mer fokusert på hva som skjer rundt meg, få tilbake egenverden min, få motivasjon til å ta tak i og deale med motgang når jeg støter på den og ikke bare implodere og nekte og ta tak i det.

Spoiler: Jeg fikk alt jeg trengte, og så utrolig mye mer.

Før vi begynte hadde vi hatt ett solid møte om hva som kunne skje, og hva det du kunne møte og oppleve betydde, at vi ikke skulle være redde, og anse det som møtte oss som lærdom... uansett. Opplevelsen vår kunne ende opp med å bli noe helt annet enn hva vi kom for, men at det også kom til å bli en nyttig lærdom.

For og starte i ett hjørne, ja jeg hadde mye tvil, litt dårlig magefølelse på om dette egentlig var en god ide, sist gikk det jo til helvette. Forrige gangen hadde det vært helt forferdelig da scamanen var enda mer borte enn meg og tura og ståkte rundt og stresset opp hele gruppa. Det var særdeles liten følelse av kontroll og de to som styrte var usynkroniserte og de kunne finne på og kjefte på hverandre, slenge syrlige eller sårende kommentarer etter hverandre, og bli irriterte under seansen.

Det første jeg følte av noen som helst påvirkning var en ny urokklig følelse av fred som bare ble sterkere og sterkere. Det var som om Ayahuascaen følte på frykten min, og brukte alle sine spede begynnende krefter for alt hva det var verdt på å roe ned angsten min. Shamanen spilte musikk sammen med noen av medhjelperene sine mens de sang og det var de mest nydlige varme toner med gitarer, eksotiske instrumenter og trommer jeg noen gang hadde hørt. Jo lengre inn i timen som gikk jo mer følelse av fred og salighet fikk jeg. jeg begynte å føle at frykten og tvilen min bare begynte å renne av meg som vann og igjen var det bare besluttsomhet, takknemlighet og trygghet som var tilbake.

Det var som om underbevisstheten min i større og større grad plutselig fikk sin egen bevissthet og dere satte dere ned på en kafe og begynte og prate. Hun( Jeg referer til denne entiteten som en " hun" da dette metaforisk sett er snakk om Moder Aya som snakker til deg igjennom dine egne tanker.) bare stilte meg tilsynelatende helt uskyldige spørsmål i begynnelsen som jeg begynte og svare på. Fornøyd med at det jeg svarte var ærlig og ikke hva jeg trodde hun ville høre, så ble spørsmålene utbrodert ytterligere til og bli mer omfattende... dypere.

Hun viste meg situasjoner jeg hadde vært i, hun spurte meg hva jeg tenkte, hva jeg følte, hun viste meg situasjoner der jeg hadde vært uærlig, situasjoner der jeg hadde vært feig, situasjoner der jeg burde ha tatt tak i ting men lot det være fordi det å bare implodere inn i sitt eget skall hadde vært en mer komfertabel løsning enn å ta tak i ting mens de var små.

Jeg følte i større og større grad at jeg ble fylt med kjærlighet og ikke skam, som jeg kanskje burde følt på etter å bli konfrontert med ting jeg ikke var stolt over i livet mitt. Men alt jeg følte var betryggelse, forståelse og oppmuntring. Jeg ble møtt av ett brennende ønske om å se meg bli ett bedre menneske både for min egen del og de rundt meg. Jeg såg megselv stå foran ett veiskille.
Ned den ene veien såg jeg hvordan livet mitt ville bli om jeg ikke tok de endringer som var nødvendige, jeg kom til og bli mer og mer fastlåst i tvangstankene mine, frykten for å sitte fast ville bli overveldende, tanken på å komme seg ut i sola skremmende, jeg hadde mistet mitt grep om tankene mine og det å være tilstede i nuet gradvis mer og mer. Jeg kjente frykten bre seg bare av tanken på at den personen jeg såg kunne bli meg og min fremtid. Fullstendig ute av stand til og fungere skikkelig.

Ned den andre veien såg jeg hvor jeg kunne ende opp bare ved å gjøre minimale endringer i livet mitt. Ingenting stort, ingenting dramatisk.
Jeg såg kjæresten min vente på meg, jeg såg hvor lykkelig jeg var, jeg var sterk, jeg var frisk, jeg var ressursfull.

Jeg kunne føle varmen og styrken fra den personen strømme inn i meg... jeg ville bli denne personen. jeg SKULLE bli denne personen. koste hva det koste vil.
Da det virket som om jeg hadde forstått budskapet i hva det var hun ønsket å vise meg, og jeg hadde tatt valget mitt, så begynte dette og forsvinne foran meg.

Nå var det ikke slik at det jeg "såg" var noe særlig visuellt, det var mer bare følelser, fornemmelser og mentale inntrykk jeg hadde, kombinert med en nesten dominerende følelse av og ikke være alene, men at noen var der i sinnet ditt sammen med deg og passet på at du var trygg.

Derifra gikk tankene over til at jeg ble satt inn i skoene til alle de som av diverse ulike grunner hadde gjort meg urett opp igjennom. Alt fra da jeg ble grisebanket på skoleveien etter skolen på vei hjem til sexuellt misbruk. Jeg kunne føle deres sorg, deres smerte, deres skam og rop om hjelp selv.
Jeg kunne føle på hvor mye de tørstet etter å bli anerkjent, få høre gode ord som aldri kom. Hjertet mitt blødde for dem for første gang noen sinne.
Hjertet var ikke lenger fyllt med hat og ønske om å skade dem for hva de hadde gjort. Nå, en uke senere kan jeg enda med hånden på hjertet si jeg har tilgitt dem. Alt. Og uten unntak. Det alene var en utrolig stor befrielse for meg.
(Og ja, nå sitter jeg her og skriver mens tårene strømmer på da minnene kommer tilbake. Det er tårer av glede, tårer av sympati).

Derifra fikk jeg se min kjæreste. Hvordan jeg hadde neglisjert henne, ikke holdt rundt henne nok i livet mitt og ikke fortalt henne nok hvor mye jeg elsket henne fordi jeg var for fastlåst i min egen sympati for megselv. Jeg brukte tiden på å drukne megselv i datamaskinen som flukt fra tankene mine.

Jeg er en person som har sett på megselv som " for mye mann til å gråte". Den mannen er nå borte. Han er feid til sides så langt at han føles ikke lenger. Jeg gråt over å føle på den ensomheten kjæresten min følte. At hun ikke klarte og vinne en konkurranse om oppmerksomheten min mot en datamaskin engang. Så der satt hun og måtte underholde seg og lure på hva hun gjorde galt, mens jeg gjorde mitt foran datamaskinen. Det var så utrolig vondt og bevitne den smerten hun følte. Smerten over å ikke kunne strekke til for og hjelpe meg.

Filmer og bilder kom om megselv og etterhvert som jeg svarte på dem så følte jeg at flere og flere biter inni meg falt mer og mer på plass. Hodet mitt var ikke lenger over hele rommet, jeg følte meg jordet og fokusert. Jeg kunne føle tankemønsteret mitt bli strekt ut og "tensions" ble dratt ut av den.

Kroppen min føltes fullstendig kraftløs, den føltes nesten fremmed og borte. Jeg var kun energi og lys. BRENNENDE lys. Og når man har vært i en slik tilstand så vet man at man klarer alt.

Jeg gikk over til å se min mor, som har slitt med psykiske problemer, blitt svindlet om og om igjen og sliter med tidvis alkoholmisbruk. JEg såg mye sinne og frustrasjon. Og jeg såg henne ikke lenger som en person jeg ikke likte, jeg såg henne uten "rustningen". Hun var sliten, redd, hun ville bare bli sett, ha noen rundt seg hun kunne snakke med. Jeg visste med megselv at hun kommer til og dø alene uten noen rundt seg fordi hun har dyttet alt og alle rundt seg bort, og jeg kunne ikke la det skje. Jeg klarte og sette meg inn i hennes situasjon, se ting fra hennes ståsted. Frykten var nesten overveldende. Det var ikke rart hun var blitt den personen hun var. Jeg ville være den personen hun trengte rundt seg, og ikke bare enda en av de som har snudd henne ryggen og lar henne ligge alene i senga i mørket.

Derifra ble det en velkommen pause da Shamanen med assistenter tok frem instrumentene sine og begynte og spille musikk. Jeg visste det var begrensninger for hvor mye jeg kunne og burde føle på andres smerter og sorger for en kveld. Det var godt å få lagt dem fra meg. Følelsen av trygghet og å bade i ubetinget kjærlighet vedvarte mens jeg hørte på dem spille. Jeg følte meg så godt ivaretatt og trygg.

Etter ett kvarters musikk ble det en ny pause, og da satte tankene inn for fullt igjen.

Jeg fikk bearbeidet sorgen over min farmor som døde for bare tre måneder siden, jeg fikk være med henne i dødsøyeblikket. Når hun døde så distanserte jeg meg fra det fullstendig, som om det aldri hadde skjedd... Nå fikk jeg sagt mitt farvel med henne og vært med henne den siste tiden hun hadde her... og vi var begge to utrolig takknemlige for denne muligheten.

Nå har det gått en uke og jeg har aldri følt meg sterkere og bedre rustet i livet. jeg har aldri følt meg mer tilstede, mer. Tankene mine har ikke distansert seg fra nuet en eneste gang, det har ikke blitt fastlåst i en mørk drepenede loop som kverner i det hele tatt. Jeg fungerer på jobb og får med meg det som skjer rundt meg. Jeg er fokusert, lykkelig, og ser for første gang lyst på livet. Jeg vet jeg vil lykkes. Nå skal jeg sitte og søke på jobber i hele morgen, noe jeg ikke har hatt hverken energi eller selvtillit til på snart ett tiår. Jeg er tydelig og jeg er bevisst på hva signal jeg sender ut til andre. For første gang i livet mitt føler jeg at jeg har kontrollen over mitt eget liv, og det er en kontroll jeg ikke akter å miste. Jeg føler den dag i dag at jeg aldri er alene. Noe mye større og sterkere enn meg er med meg, styrer tankene mine til å ikke låse seg og gir meg trygghet og selvtillitt til å se mennesker i øynene.

Ja det var noe som ikke var trivelig og se. Ukomfertabelt å bli konfrontert med, men jeg trengte å se det, for det var viktig for min oppbygging... Det er som å prate med sin psykolog om noe skammelig du har gjort, Mmn liker ikke å snakke om det. Og det var sannheten om hvordan jeg har vært og hvordan jeg reagerer på ting, og jeg trengte å se det. Men that's it. Alt var bare trygt og jeg følte meg ivaretatt og holdt trygg av noe mye større enn meg. Jeg følte negative tanker i utkanten av bevisstheten min som prøvde og trenge inn, men den entiteten som passet på meg lot det ikke få tak. Det bare rant bort og forsvant. Og sinnet mitt er uendret like sterkt og like besluttsomt nå etter en uke. Det å bruke denne tiden til og lage seg ett sterkt fundament til og klare og stå på egne bein er nå det som tels, så jeg er rustet til å stå på mine egne bein fremover. Nå er ikke tiden for å bare flyte avgårde " fordi du har det bra nå". Det er nå jeg må jobbe.

Jeg var skeptiker. Jeg var egentlig loddrett kritiker, for jeg hadde aldri trodd at noe kan gi deg så mye. Men dette river opp hele fundamentet ditt med rot og det hele, som ett tre, for så å sette deg forsiktig ned igjen uten å ødelegge deg. Du er bare satt ned på en plass med mer sol og bedre næring for å kunne leve.

Jeg har hatt store problemer med å sove fordi tankene mine har kvernet og nektet sinnet mitt i fra å få fred, noe som førte til at jeg kunne få under to timer søvn hver natt i lengre tid. Nå skal jeg ikke si problemene er borte, de KAN komme tilbake, men per dags dato har jeg sovet uavbrutt hver natt siden jeg kom hjem. Tankene som fortærer meg er jaget bort, og jeg krysser fingrene for at det forblir slik.

Mennesker som har prøvd dette kalte det "medisin"... jeg tok det med en solid dose salt... Men jeg kan nå med hånda på hjertet sette meg på denne steinen nå, og si at om det finnes en medisin der ute som kan hjelpe de som sliter med tanker, skyldfølelse og frykt... så er det Ayahuasca. Og shamanen må vite hva han driver med... Shamanen fra Ayahuascanorge er akkurat det verden trenger. De er akkurat det jeg trengte, og av de 15 som kom så var det ikke en eneste sjel som ikke satt med tårer i øynene og var takknemlige etterpå.
Og ja, jeg gråter nå, men det er helt okay. <3

Og la meg presisere dette: IKKE TA ENHVER SHAMAN FOR GOD FISK! VÆR KRITISK! Hele forskjellen mellom at det du drikker er medisin for kropp og sjel og å drikke sort tjære som dreper deg innvendig er hva slags person shamanen er. En shaman som er skråsikker og bastant og tar kreditt for ditt eget arbeid har ingenting som shaman og gjøre. De er ett medium for at du skal kunne jobbe med deg selv, en shaman som ikke veit hva han driver med er som GIFT, og den er det ikke lett å få ut av sjelen igjen etterpå.

Lys og Varme til de av dere som leser dette.

og dette vare bare på dag 1. Dag to må komme når jeg har fått følelsen tilbake i fingrene, og om folk er intr.