Jeg vokste opp i et turbulent hjem hvor jeg aldri visste hvordan stemningen var hjemme. Det kunne gå flere uker og ting var rolig før det var mayhem og min far hadde banket mor og ikke var rundt på en ukes tid og mamma gikk rundt med blåmerker. Så ville far være tilbake og blåmerkene var borte. Plutselig så sto jeg rett oppi overfallene og prøvde å få pappa til å slutte opp og banke mamma - til ingen bytte ble jeg dytta til side. Det har preget og preger meg fælt å aldri ha hatt et stabilt hjem å vokse opp i. Jeg har aldri vært på utenlandsferie med mon far, han har aldri riktig vært noen god far og vært med meg på ting. Har mange minner av at jeg og min bror ble overlevert til far fordi mamma skulle ut i helgene og var lei av å ha det totale ansvaret for to unger. Far var ofte full og skyldte på at han car blakk. Så vi satt oppe hos han i uttalllige helger og jeg hadde ingen å leke med. Det er veldig trist å se tilbake på.