Heisann!

Jeg titter innom igjen, for å få med meg oppdateringene fra tilbakemeldings-fronten. Og blir riktig så glad og fornøyd når jeg leser hva som har blitt skrevet de siste timene.
Igjen takk for positive tilbakemeldinger, kritikk, forslag og komplimenter!

Tenkte jeg skulle skrive et svar til deg, DarkStaar, siden du har tatt deg tid til å fortelle litt om deg selv.

Godt skrevet innlegg, med flere meget fornuftige synspunkter og forslag!

Jeg forstår, ved å lese innlegget ditt, at du selv har en del erfaring fra "speed"-(mis)bruk. Og jeg forstår godt det du vil formidle.

Du spør, alt i alt, om jeg (DonVito) VIRKELIG VIL slutte mitt rusmisbruk.
Og her har du mitt, forhåpentligvis, forklarende svar:

Mitt største, og kanskje eneste ønske for tiden er å kunne leve normalt. Kunne slippe ut fra det mentale kaoset som ofte omringer meg. Kunne leve uten å være paranoid, redd, trist, søvnløs, asosial og hva ellers som måtte følge med.

Altså, så har jeg virkelig lyst å slutte å ruse meg. Men la meg prøve å forklare (IKKE FORSVARE) hvorfor jeg finner dette som en meget stor, og til tider uoverkommelig utfordring. (skal jeg først være åpen og ærlig, så må jeg det)

(Teksten som følger er ikke ment for å samle sympati. Men for å sette ting i perspektiv!)

Jeg har hele mitt liv, trodd jeg var et "null". Jeg har alltid følt meg verdiløs, og misforstått. I over 13 år, var jeg et "daglig" mobbeoffer. Utsatt for psykisk vold stort sett i hvilken som helst situasjon jeg kom oppi. Enten det var på skolen, hjemme eller på fritiden.

På skolen var jeg (stort sett) uten en vennekrets helt fra førskolen og til jeg begynte i 9. klasse, 14 år gammel. Jeg lærte å bli en, på overflaten, psykisk meget sterk person. Og gav aldri etter for press, eller mobbingen. Jeg skjulte min egentlige oppfatning med et "steinansikt", for ikke å vise hvor "flau" og rett og slett jævlig jeg følte meg innvendig. Følte et ekstremt hat mot verden, for at jeg var den jeg var. Og fordi jeg måtte gå gjennom så mye urettferdighet og tristhet, for at andre skulle more seg.

Jeg prøvde å ta livet mitt første gang, da jeg var rundt 10 år. Var ikke helt sikker på hvordan jeg skulle gjøre det, så det forsøket ble avverget av foreldrene mine.

Jeg har aldri hatt en ordentlig far, siden han stakk av før jeg rakk å skape et eneste minne om han. Har per i dag ingen fungerende familie. Hele slekten på "mor-siden" vil ikke ha noe med meg, eller andre her i huset å gjøre. (Går ikke videre inn på den historien)

Dette resulterer i at jeg, i familien, kun har min egen mor og stefar å henvende meg til dersom jeg skulle ha noe på hjertet.

Moren min er selv meget dårlig stilt psykisk, og truet med selvmord da hun første gang fikk vite at jeg brukte stoff. Hun er med andre ord helt umulig å betro seg til. Fordi hun alltid ender opp med å skylde på seg selv, for så å "gi opp livet, og verden".

Stefaren min kan jeg snakke med, til en viss grad. Men føler allikevel at noe ikke er helt "som det skal være", dersom jeg skal henvende meg til han. For eksempel, så var jeg 12 år første gang jeg hadde en normal samtale med stefaren min. Han hadde da vært "pappaen" min i 10 år.

Da jeg var 13 år, og gikk mitt første år på ungdomskolen, fikk jeg en total psykisk knekk. Jeg var så psykisk nedbrutt av all den intense mobbingen som foregikk, at jeg falt sammen på gulvet hjemme, foran foreldrene mine. Jeg fortalte dem alt, fordi jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre lenger. På vei hjem fra skolen den dagen var planen opprinnelig å gå opp på soverommet og ta livet mitt. Men falt sammen før den tid kom.

Alt dette her ble tatt, i mine foreldres øyne, seriøst. De skulle komme til bunns i problemene mine, og "hjelpe" meg. For å gjøre en lang historie kort, så endte det hele opp med at foreldrene mine kontaktet diverse hjelpeorganer, uten at noe videre hendte. Fordi de klarte ikke å gjennomskue mitt alltid like "stolte" "steinansikt", som dagen etterpå sa at jeg klarte meg bra, og at proffesjonell hjelp ikke ville være nødvendig.

Jeg vet at jeg har vært, og er utrolig flink til å skjule følelser. Helt til jeg får tid for meg selv, og må slippe alt ut. Sånn har jeg det fortsatt.

Men livet mitt er ikke lenger preget av mobbing. For jeg er ikke lenger "feit", har briller og "nerd".

Jeg er i dag 190 centimeter høy, uten briller og har normal kroppsbygning. Jeg vet egentlig godt at jeg ikke ser unormal eller "stygg" ut, og har selv merket forandring i hvordan "verden" behandler meg de siste årene.

Jeg VET at folk ikke lenger mobber meg, eller ser på meg som mindre verdifull enn andre. Innerst inne så VET jeg det. Men jeg klarer ikke overbevise meg selv godt nok. Fordi minnene fra 13 år med daglig intens mobbing og "undertrykkelse" sitter fortsatt brent inn i skallen på meg.

Jeg har, selv om det aldri virker slik, elendig selvtillit. Helt forferdelig, for å være ærlig. Jeg føler alt og alle ser på meg hele tiden, og tenker negativt om meg. Ikke fordi jeg skulle se "feit" ut, være "stygg" eller noe. Men fordi jeg har blitt "lært" opp til at jeg er "verdt" mindre enn andre, og at alle andre ser bedre ut enn meg, og har rett til å påpeke det.

Men denne elendige selvtillitten forsvinner når jeg ruser meg. Når jeg er i min daglige amfetaminrus, så opplever jeg en god, eller hvertfall forbedret selvtillit. Jeg kan gjøre mine daglige gjøremål, uten å måtte tenke like mye på hvordan resten av verden oppfatter meg. Og uten å konstant minne meg selv på hva som er galt med meg og så videre.

Er viktig at du ikke misforstår det jeg har skrevet ovenfor. Jeg lever ikke i en fantasi-verden, hvor jeg tror at jeg må være kul for å overleve. Er langt ifra slik det fungerer.
Jeg har bare levd et liv, hvor jeg hver dag, hele tiden har fått påpekt hva som er "galt" med meg, og at jeg er mindre verdt enn alle andre.
Det gir meg derfor et snev av selvtillit når jeg er den personen jeg i dag "er". "Mannen" med en illusjon av god selvtillit.

Etter at jeg ble 14 år så har jeg alltid hatt mange venner, og har i dag en enorm omgangskrets. Dette setter jeg såklart pris på. Men selv om jeg har mange venner, så finnes det kun 2 personer jeg betror meg til, og stoler på. Fordi, preget av fortiden, så har jeg vanskelig for å stole 100 prosent på noen.

Altså, jeg lever i en hverdag, hvor jeg tenker på hvordan jeg ser ut, og blir oppfattet av andre, HELE tiden. Og ikke bare slik som den gjennomsnittlige nordmann. Men det grenser vel snart til sykelig, hvor opptatt jeg er av å se "ordentlig" ut. Jeg ser hele tiden negative ting med meg selv. Fordi jeg har blitt så UBESKRIVELIG nedtrykt gjennom livet. Det er helt umulig for meg å beskrive med ord. Det er som en Steven Spielberg-film. Det må oppleves.

For følelsen av total, konstant depresjon og angst er ikke behagelig. Og jeg husker enda konkrete situasjoner fra når jeg var rundt 7 år gammel, og ble hardt og intenst mobbet. Både fysisk og psykisk.

Jeg vet godt at jeg, etter masse arbeid, kan oppnå samme selvtillit, dersom jeg slutter å ruse meg, og får hjelp. Men den "kneiken" virker totalt uoverkommelig. Og er preget av alt for mye følelser og triste minner, som forsvinner når jeg trer inn i min "kontrollerte" "rusverden".

I tillegg til det som er beskrevet (gjerne FOR grundig?) ovenfor, så har jeg vært øyevitne til mine egne foreldres utroskap. Husker at jeg som 6-åring tok stefaren min på fersk gjerning sammen med moren til min daværende bestevenn.
Jeg husker mine foreldres vold mot hverandre og til tider så har jeg selv blitt utsatt for fysisk vold/avstraffelse fra mine egne foreldre.

Alt dette er ting som har vært med på å forme meg til den (over)følsomme, ydmyke, innelukkede og tillitsøkende personen jeg i dag er.

Jeg er veldig følsom for omverdenen, og bekymrer meg konstant for alt. Rusingen min gjør at jeg ikke lenger er i, eller bare glemmer, deler av, eller all tristheten, depresjonene og angsten som har preget HELE livet mitt.

Vet at jeg er langt ifra alene om å ha hatt samme, eller i hvertfall lignende problemer. Men jeg er en person som har vanskelig, eller umulig for å åpne meg 100%, og betro til folk. Fordi jeg aldri har blitt lært opp hjemme til at man skal det. Jeg har blitt lært opp til at hvis man gråt, så var man ei pyse. Og forståelse og empati har alltid sett ut til å være et fremmedord hjemme i familien.

Jeg har vokst opp i frykt for meg selv og mine følelser. Fordi hverdagens enorme påkjenninger med mobbing ikke måtte vises hjemme. For hvis følelser, i form av gråt og tristhet ble vist, så kunne jeg risikere å får gjennomgå verbalt av min alltid like fryktløse stefar.

Ingen i min familie har NOENGANG sagt at de har vært glad i meg. Direkte til meg. I min familie skulle man vise "steinansiktet", hvis ikke fikk du gjennomgå!

Jeg vet også at ikke alle har behov for å høre slike ting av familiemedlemmer. Men jeg er et følsomt menneske. Og det å bare få en påminnelse om at noen setter pris på deg, betyr derfor ganske mye. Tror jeg var nærmere 16 år, første gang en person sa til meg, og virkelig mente, at den var glad i meg. Og det var ei venninne?!

Håper dette satt ting litt i perspektiv.

Kun 1 person, av alle jeg kjenner, eller noensinne har kjent, kjenner til denne historien om meg. Jeg skriver den her til dere, fordi jeg føler at den er med på å sette ting i perspektiv. Dessuten er jeg forholdsvis anonym her på forumet, så jeg føler at ingen skade vil komme som et resultat av det.

Men i den virkelige verden, så er det kun èn person. Og den personen har i tillegg fått en mye grundigere fortalt historie. Jeg brukte over ett døgn på å fortelle den til "den beste vennen jeg noensinne har hatt". Jeg har kjent vedkommende i snart 14 år, og ville uten å nøle tatt ei kule for vedkommende. Gjerne et helt magasin også.

Håper dere nå forstår hvor vanskelig jeg har for å stole helt på en person. Det skal en del til.

Så for å svare mer konkret på spørsmålet ditt, DarkStaar:
Jeg vil, mer enn noe annet, bli rusfri. Men jeg har så utrolig mye som holder meg tilbake. Jeg har klart å overbevise meg selv om, at den selvkontrollen og tillitten jeg får på amfetamin er totalt uoppnåelig for mitt vedkommende i et rusfritt liv. Selv om jeg allikevel vet at det ikke er tilfelle.

Derfor har jeg nå søkt hjelp, og arbeider hver eneste dag med å motivere meg, til den dagen kommer. Den dagen der jeg skal få min sjanse til å bli fri. Fri fra et psykisk helvete, som har torturert meg så lenge min stadig mer glemsomme hjerne kan huske.

Utfordringen, som jeg hver dag tenker på. Og som skremmer meg like mye hver gang, er:
Vil jeg også denne gangen benekte og bagatellisere problemene mine? Kun fordi jeg er for "pyse" til å kunne åpne meg og betro meg til profesjonelle?

Eller klarer jeg denne gangen å overvinne mitt eget ego, for å få hjelp til å grave etter problemene, og røske de ut ved roten?

Eller vil jeg nok en gang gjemme meg bak "masken". Fordi frykten for å åpent innse at jeg virkelig trenger hjelp blir for stor?

Jeg håper hvertfall jeg klarer å overvinne frykten!

Føler gjerne at jeg har "gitt" litt mye av meg selv nå. Men jeg håper det er verdt bryet. Og at folk tolker det jeg har skrevet, på riktig måte.

Og så håper jeg fortsatt en eller annen der ute, tenker seg ekstra godt om, før vedkommende takker ja til å teste "speed". Eller lar nysgjerrigheten ta overhånd.
Fordi de fleste psykiske problemer og hindringer jeg står overnfor i dag, vet jeg inderlig godt, er skapt av eller forstørret av mitt rusmisbruk.

Tilleggsinformasjon:
For deg som trodde at jeg er 45 år, hjemløs,og har brukt stoff i 30 år.
Det stemmer ikke.


Mvh den søvnløse og kontaktsøkende som FORTSATT henger med



DonVito