Jeg har forsatt ingen anelse hva jeg skal gjøre , men bor hos forelder nå . typen er på avrusning og han har sagt at han er der for meg...
er forsatt jævelig usikker og jeg tror han kommer til å ha en grudge mot meg ettersom han ble annmeldt også ... jeg har lyst til å besøke han og hjernen min er helt fucka for å si det sånn.
har heller ingen venner hvor jeg er nå( hvorfor jeg ikke spurte venner om hva jeg skulle gjøre) og blir tvunget vekk ifra sossiale sammenhenger pga hans meninger osv.
jeg prøver å være sterk men jeg vet faen ikke hvordan xD det å skulle gjøre noe som helst er som å bestige mt. everest og føler meg mer og mer som ei kone fra midt-østen med hjernefeil.

altså for å si det sånn, jeg er jævelig ung(95-unge som blir 17), kjempe forvirra og hvis dere kjente meg ville dere nok forstått men intil da så blir jeg nok betegnet som en "tennåring" noe jeg missliker ettersom mentaliteten min er ganske anderledes enn de typiske på min alder som løper rundt og ikke tenker lenger en sminken og nesa si per dag.... jeg har bare lyst til å finne lykken og smilet i livet som alle andre men det er jævelig vanskelig ( spessielt når det er null-tolleranse av canna her i huset) og jeg egentlig bare savner å være meg og kunne ta en spliff og roe ned alt og bare slippe taket av problemene oppe i hodet mitt
( har egentlig ikke problemer irl, men jeg har tankekjør til de tusen som jeg bryr meg mindre om under bruk av canna<3)