Sitat av
Pinneknurk
Jeg er på samme stadium som deg, så jeg kan jo si noe om mine erfaringer. Jeg har akkurat begynt på en doktorgrad i USA etter fullført mastergrad og kjenner meg godt igjen i at det er et vanskelig valg å starte på en PhD. Spesielt med tanke på hvor mange andre muligheter man gir opp og hvor dårlig lønn man har i forhold til antall timer man legger inn. Jeg var i tvil en stund, men det som gjorde valget enklere for meg er at jeg jobber med fundamentalforskning, så dersom jeg ikke forblir i akademia så er det ingen måte å få jobbe med det jeg gjør. Og for min del er det er absolutt ingenting som er like spennende som det jeg jobber med.
Jeg hadde en liten knekk de første to månedene, uten at jeg kan forklare helt hvorfor, men noe av det skyldes nok at jeg var betydelig påvirket av impostor syndrome. Nivået på mine medstipendiater og kolleger er skyhøyt, og de fleste på mitt nivå er yngre enn meg, til tross for at jeg begynte rett på graden min etter videregående. Jeg er dog er over den verste kneika og setter nå veldig pris på å være i et såpass stimulerende og utfordrende miljø.
Den største forskjellen mellom våre grader regner jeg med er at jeg er nødt til å ta fag de første årene, ved siden av forskning. For min del er det et stort pluss siden jeg jobber i et rent teoretisk område, og siden fagene som tilbys her og ved nabo-universitetet (hvor jeg også kan ta fag) er helt fantastiske (i form av dybde, ikke nødvendigvis pedagogikk). Jeg kan fortsette fra der jeg slapp på masteren. Forskning tar bare ~30% av tiden min nå om dagen, men jeg føler i det minste jeg lærer/forstår nye ting daglig.
Den største ulempen ved å ta en PhD her er nok arbeidstiden. Det er ikke sånn at noen tvinger deg, men når alle andre er på kontoret 60-70 timer i uka så er det lett å føle at man ikke vil være noe dårligere. Jeg for min del er såpass oppslukt av arbeidet at jeg trives med det nå om dagen, men jeg ser for meg at det kan endre seg om noen år.
Det er nettopp det som er så fett med forskning – at det kun er der man får jobbet med alle de tingene man synes er interessante, men som ingen andre er villige til å finansiere! Jeg tenkte mye på alderforskjellen både på vgs og på bacheloren. I Frankrike var det folk tre år yngre enn meg som var bedre enn meg i matte, og på bacheloren var folk stort sett ett eller to år yngre. Det er imidlertid fint lite du kan gjøre i ditt tilfelle – ansvaret ligger på den norske «alle skal være like»-politikken, vil jeg si. Det er jo ikke noe problem, uansett. Med et mulig unntak av matematikk, hvor jeg har hørt at man «peaker» rent kapasitetsmessig mens man er ganske ung. Vet ikke hvor sant det er…
Jeg har hørt at det er undervisningsplikt i USA også, og at PhDene derfor tar oppimot seks år. Hvor lang er din?
Nei, jeg trenger ikke ta fag. Digg å kunne konsentrere 100% på prosjektet, men hadde sikkert vært nyttig med litt undervisning.
Må si jeg er misunnelig på deg som USA-student. Jeg skulle gjerne ha dratt dit selv, men feiget litt ut i våres. Hadde egentlig landet på å ta en master ved UiO, for så å reise ut igjen. Da tilbudet om en doktorgrad kom så ble jeg fristet. Tenker jeg skal prøve meg på en postdoc enten i USA eller Canada.
Sitat av
gummipetter
Feettt å høre! Spennende lesning. Vil dere utdype litt mer hvilken retning dere studerer? Tema osv?
En ting til trådstarter: du skriver du begynte på phd etter endt bachelor, hvordan går det an?
Ja, hoppet over masteren. Trodde ikke det var mulig da jeg kom hit, men så møtte jeg en del folk som hadde gjort det. Det viser seg at det som regel ikke er et krav med master når man søker på doktorgrader – men det hjelper veldig! Det jeg gjorde var imidlertid å jobbe for en forsker i fjor sommer og viste at jeg (i prinsippet) var i stand til å fullføre en PhD. Jeg spurte om hun ville være veileder for meg, hun sa ja, og så søkte vi på penger. Det er en del ting som skal klaffe. Det er allikevel fullt mulig å søke på en PhD med en bachelor fra Norge, og det er jo ingenting å tape på det. Problemet er penger… De annonserte PhD-ene er som regel kun fullt sponset for briter, halvveis for EU-studenter, og så må nordmenn og resten av verden betale alt selv… Jeg får skolepenger dekket, lønn (14777 pund i året, så ikke på langt nær hva man får fra en ordentlig jobb) og 2000 pund i «consumables». Dette er fra tre forskjellige pengepotter jeg har søkt på. Det er stress, men bedre enn å låne meg igjennom en treårig master i Oslo, rent økonomisk. Tre år fordi jeg måtte ha tatt opp fag – tok en grad i biologi her, men måtte ha tatt noen credits i fysikk og matte av en eller annen grunn for å komme inn på en master.
Nå jobber jeg med voksstrukturer på bladoverflater, i relasjon til fotosyntese og pollinering. Det er spennende, og det er mange metoder å lære og eksperimentell planlegging å drive med. Veilederne mine er i biologi og kjemi og vi har flere fysikere i labgruppen, så det er ganske interdisiplinært aribeid. Det er også ganske elementært, i en biologisk forstand. Det er mer tradisjonell biologi enn hva mange andre her driver med, som er mye bioteknologi og genetikk.
Sitat av
Pope
TS: Jeg er også interessert i å høre hvilket fagfelt du jobber med.
Jeg tok bachelorgraden min i fjor og den resulterte i en fagfellevurdert publisering i form av et extended abstract, hvilket også ser ut til å bli tilfellet for masteren, om ikke det blir en større publisering.
Så en kan kanskje si at jeg har utnyttet mulighetene bedre enn veldig mange av mine medstudenter, men jeg kommer aldri til å prøve meg på noen PhD. Jeg har fått jobb og gleder meg veldig til å bli ferdig med all knoting og dårlig økonomi som studenttilværelsen innebærer for mange. Dessuten vil ikke en PhD gi meg noen konkurransefortrinn der jeg ønsker å jobbe, snarere tvert imot mtp. lønnskrav og etterspørsel av doktorer. Det er naturligvis ikke sånn for alle fagfelt.
Jeg føler at hovedoppgaver har vært noe av det letteste med studiene. Det åpner mulighetene for å være sleip og servere akkurat det som forventes og litt til. Når man selv velger problemstilling, så anser jeg det som en enkel sak å tvinge oppgaven inn på et spor hvor det er mulig å få interessante resultater som kan være aktuelle å publisere.
Er det andre som har denne erfaringen? Jeg antar at det er helt andre krav til PhD-publiseringer enn å bare få noe trykket i en bok med samlinger av alle publiseringer fra et symposium, men er det mulig å være sleip på PhD-nivå?
Spør fordi jeg ikke helt forstår hva prosessen mot en doktorgrad innebærer.
Hehe, ja, har også hørt at PhD faktisk kan veie negativt ut i jobbsøking! Selv har jeg ikke publisert noe heller, så skulle gjerne ha fått til noe relativt kjapt. Ser definitivt fordelene ved jobb. Har ikke noe imot tanken, men vil bare prøve meg på en PhD først. Vi får se hvordan det går. Tror det fort kan ende med at jeg ‘prøver meg’ på en post-doc eller to også…
Jeg har ikke gjort noen hovedoppgave. Tredjeåret mitt var delt opp i flere mindre deler. Rent teknisk sett så trenger man ikke publisere i UK for en doktorgrad. Alt avhenger av avhandlingen. Når det er sagt, så er nok ikke avhandlingen veldig god om man ikke har et par artikler ute i løpet av PhDen. Og så må man publisere i en seriøs journal om det skal være noe poeng.
Sitat av
tearz83
Har hverken phd eller master selv men høres ut som jobb.... Hehe
Har bare ett tips til når dere står litt fast. Bring i nye øyne som ikke vet hva dere driver med å gi dem en innføring i hva dere driver med. Også la dem se. Flere av mine venner har gjort det og oppdagelser ble gjort. Lett å stirre seg blind.
Også er det hyggelig synes jeg da.
Ja, god idé! Liker å snakke med utenforstående om det. Heldigvis har prosjektet mitt en ganske vid appeal blant andre, og det er alltid motiverende når folk viser interesse 😊