Jeg tror definitivt på at du har en personlighetsforstyrrelse - og da trenger du ikke (falsk) bekreftelse på et forum. Du trenger sakkyndig behandling. For et par måneder siden var det befriende å ikke ha en kjæreste - og et gjennomgangstema i trådene er hvor fantastisk du er som person. La meg sitere:
Hvem jeg er? Jeg er enestående. Har masse humor, men av den sære eller drøye typen. Er godt likt av de fleste jeg har relasjoner til. Har ikke kjæreste, usikker på om jeg ønsker å binde meg til noen, de virker for fengslende.
Ja jeg vet at jeg er unik, og ganske spesiell. "en av guds egne prototyper som ikke er ment for masse produksjon" Du har rett, det er jævlig slitsomt å opprettholde fasaden, Fasaden min er alt jeg har, utsiden er det som teller.
Enkelte vil si jeg kan være slem. Det er det jeg mener med å knuse skallet, å la den virkelige meg slå seg løs. Å si det jeg virkelig mener. Eksempel når noen har fått en unge, å heller si det rett ut hvor stygg babyen er, mens jeg ser dem i øynene. Skuffelsen og frykten deres ville livnært meg.
Jeg går til behandling mest fordi det er gøy, hele greia er en vits. Jeg vil teste psykologen om hvor mye han faktisk kan. Ikke mer enn meg, han sliter veldig med å kontrollere meg. Det du beskriver kan jeg ikke relatere til. Ingen av delene passeer meg, jeg er noe helt annet enn det du beskriver.
Og når du får litt - relativt mild - kritikk, reagerer du voldsomt negativt:
Hvordan våger du å komme med slike uttalelser? Jeg er absolutt ingen anyman. Hvem vet kanskje vi er venner IRL. Du har kanskje støtt på meg, på butikken, på byen eller bussen. Du kommer med et utsagn som svekker meg såpass, jeg blir hely brutt til undergrunnen. Jeg står på lik linje med de som skapte denne verden, og alt annet.
Nei, du er på ingen måte ordinær - du er skapt i guds bilde... Du er guddommelig:
Hva jeg vet om livet til andre mennesker? Absolutt alt. De lever liv som er så lykkelige, de har noe og noen å komme hjem til hver eneste dag. Såklart, ett par humper møter man på veien. Det er derfor jeg ikke evner til å synes synd på noen. Affliksjonen de har, har dem påført seg selv, og de fortjener den. Det som skiller meg fra "mannen i gata" er at jeg ikke er menneskelig, det er lenge siden jeg har hatt menneskelige trekk, Jeg høres sikkert sprø ut, men jeg er jordnær og har god bakkekontakt, eneste forskjellen på deg og meg er platået vi er på. Jeg er tilnærmet gudommelig.
Beklager. Tilnærmet guddommelig.
For å sitere fisken hvis nick jeg aldri husker, så begynner dette å bli forutsigbart! Du fisker etter bekreftelse på at du er den fantastiske personen du ser på deg selv som å være - og eneste grunnen til at du gidder å gå til behandling er for egen underholdnings del. Det gjentar seg over flere tråder, og mønsteret er det samme. Får du kritikk er det grusomt, om folk viser medfølelse er de fantastiske og varme personer. Er det ikke du som har sagt at du liker å tråkke på andre da? Hvorfor da så krakilsk når noen beskriver deg i mindre flatterende ordelag?
Hvem vet, om du ikke så på helsevesenet som underholdning, men som et forsøk på hjelp kan det jo hende de faktisk kan hjelpe? Men når du har den holdningen du har gitt uttrykk for tidligere, blir det fort vanskelig å finne hjelp.