Så. I sum konstanterer du at du er psykopat. Eller som det heter nå til dags - har en personlighetsforstyrrelse.
Det er ikke direkte sjokkerende, men det jeg lurer på er hva som er poenget med denne tråden. Er det å få hjelp, eller er det å høre hvor fantastisk menneske du er, eller hvor fryktelig alle andre behandler deg?
Sitat av
Ellipsis
Et annet alternativ er jo at du ønsker å skryte over hvor lite du føler, for det som for veldig mange ville være stor sorg.Jeg kan ikke si at det gir et spesielt positivt inntrykk av deg.
For å minne alle på historikken din:
Denne tråden tar opp mer eller mindre det samme:
Det kan være alt fra tragedie til harmoni. Har det alltid vært sånn? Hittil i mitt liv har jeg vært i fire bryllup og tre begravelser.
Man vet hvordan man skal oppføre seg i situasjoner, i begravelser er det en dyster stemning, og i bryllup er det en lystig stemning.
For meg er følelsene like, enten det er begravelse eller bryllup. Den eneste forskjellen er hvordan jeg må tvinge meg selv til å se ut
på utsiden. Jeg kan se ekstasen hos andre mennesker, som da de får noe fint til jul eller bursdagen sin. Jeg kan delvis relatere men
ikke kjenne på følelsen de føler. Jeg kopierer hyppig, jeg absorberer trekk og atferd, og oppfører meg deretter. Jeg må si det tærer på.
Jeg blir snart 27 år. Har et godt boforhold og økonomi, samt en stabil jobb. Jeg kan klage på lite hos meg selv, mitt fysiske utseende er
også bra. Jeg går til behandling hos den lokale dps'en men hvor mye det hjelper gjenstår å se. Jeg opplever at veldig få mennesker faktisk
kan forstå meg, svært få vil kunne skjønne hva jeg bærer på, på innsiden. De er rett og slett ikke "kvalifisert" til å forstå.
Du trenger psykiatrisk behandling, ikke velmenende råd på et forum!
Sist endret av 05d2f9382502ceb; 21. oktober 2017 kl. 21:21.
Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.