Det du beskriver tror jeg mange kan kjenne seg igjen i. 20-årene mine var definitivt en kjekk og opplevelsesrik periode (spesielt sett i ettertid). Men det var også langer perioder med lav motivasjon og en slags håpløs følelse. Selv etter å ha bestått studiene så visste jeg fremdeles ikke hva jeg ville bli - noe jeg forøvrig fremdeles egentlig ikke vet. Forskjellen, og dette gjelder de fleste tror jeg, er at man etter fylte 30 mer aksepterer situasjonen som den er. Jeg vet kanskje ikke hva jeg egentlig "vil bli når jeg blir voksen", men jeg har en grei jobb med god lønn og hyggelige kolleger. Jeg er dyktig i hva jeg gjør og har fritid til det jeg vil.

Etterhvert som man velger å jobbe på lag med livet så blir det enklere, og for mange mer tilfredsstillende - akseptere situasjonen sin (dette er ikke noe du bevisst gjør, du bare "blir sånn") og gjøre det beste ut av den. Gleder og mål forandrer seg. Når jeg var ung så kunne jeg ikke brydd meg mindre om å eie egen bolig/leilighet. Jeg likte friheten til å bare kunne dra. Nå er jeg kjempefornøyd over å ha egen bolig - og ser absolutt dette som en personlig seier. Jeg bruker de rusmidlene jeg selv vil - bare ikke spesielt ofte. Men i mye bedre kvalitet.

Jeg savner å reise. Det å loffe rundt i 1 år+/-. Dette er noe jeg ikke har mulighet til på samme måte som før. For mye ansvar kommer med godene. Men på en annen side - jeg er sannsynligvis heller ikke den samme personen lenger.