Noe av det skumleste jeg har lært gjennom en ruskarriere som endte opp i LAR, er at jeg flere ganger har vært overbevist om at NÅ er det nok. NÅ har jeg endelig lært.

Noen måneder senere så sitter du der igjen og bare; hva faen skjedde? Jeg har en historie gjennom livet med å måtte gå på en skikkelig smell før jeg skjønner greia.

I romjula i fjor hadde jeg min første overdose, kjæresten fant meg nesten livløs, pustet 3 ganger i minuttet eller noe. Nestenoverdose ihvertfall. Hun ble livredd og tilkalte ambulanse. Jeg var helt ute på rivotril og så jeg kan ikke huske noe av det, men jeg var helt på trynet. Mista henne og jobb samme måned ettersom jeg ikke ringte inn syk og tydeligvis bare hadde sagt at jeg dreit i det i følge eksen. En måned senere satt jeg og gråt på Aker sykehus avgiftning med beskjed om å vurdere LAR av dps og Aker. Det var andre gang jeg var der. Jeg sier ikke jeg har lært denne gangen for man kan alltid synke dypere.

Men hør på andre mann, du er mye yngre enn meg (34) og dermed kortere fartstid og du har så mye å se frem til. Du vil bare ikke dette her, men du skjønner det ikke selv enda. Problemet med å være i den alderen du er er at du tror du vet noe om livet. Du gjør ikke det. Ta lærdom av oss eldre. Stopp, gå gjennom dritten og kjedsomheten mens du bygger opp livet igjen med positive ting. Det vil bli hardt, men det er så jævlig verdt det.