Jeg TROR jeg forstår hva du mener.

Jeg sliter også med depresjon, mild.
Jeg har havnet der nå at jeg føler meningen med livet er borte. Ting som motiverte meg, gjør det ikke lenger. Jeg var en person, til jeg fant ut noe jeg ville. Jeg visste bare ikke hva. Jeg vokste opp et lite sted uten tilknytning til omverden omtrent. Langt fra noen by. Samme kjedelige folka hele tiden (jeg passet ikke helt inn) og jeg følte langt inni meg at i fremtiden skal jeg reise ut i verden, og det skal bli min normal. Og det kom bare som servert. Jeg flyttet til Oslo som hadde drømt om. Men noe manglet selv om jeg følte jeg hadde det greit. Så var tiden inne for å gå for andre utfordringer. Det som kjennes så meningsløst er at dette bare sakte men sikkert skulle føre meg tilbake litt igjen. Det virker som jeg må betale for hver gang jeg er glad!
Nå har likevel korona satt en stopper for alt. Men jeg lurer på hvordan det blir når ting blir normalt igjen. Jeg angrer på valget jeg tok, for hadde jeg holdt meg til det trygge hadde jeg kanskje hatt det bedre nå.
Og nå føler jeg bare at jeg kastet bort mine beste år, på å kanskje jobbe mot noe jeg aldri kan fortsette meg. Ikke fordi det er vanskelig, men fordi det virker på en eller annen måte som at jeg bare ikke skal være lykkelig. Kanskje vi som er født langt inne i isolerte plasser har samme «energi»? Jeg er faktisk sur på de jeg gikk med for at de er så kjedelige. For foreldrene mine sa hele tiden at «det venter bedre ting i verden». Men som den bomben er jeg, havner jeg alltid ovenfor valg som er ekstreme. Jeg ville så sårt passe inn på hjemstedet, og ville egentlig ikke søke meg it i verden. Men så gikk det dit at jeg ikke ville komme hjem igjen, jeg ville være i utlandet.
Jeg føler meg fanget i en tilværelse der jeg bare føler at jeg venter på døden. Jeg kjeder meg i hjel. Det er som om jeg har energier som ikke matcher mine ønsker. Det går veldig lett for mange andre. Men for min del virker det som jeg har galt vel høyt? De jeg sammenligner meg med er faktisk ofte fra storbyer.....kanskje det ikke ligger i oss kroniske bygdefolk? Huff, dette her ble sikkert vanskelig å forstå